Commemoration of the Holy Passion-bearer King Olav II Haraldson, Enlightener of Norway (+1030) – July 29

http://faithbookorthodoxy.wordpress.com

FAITHBOOK – ORTHODOXY

norway.jpg

0d7a6b4b3d33a34f9dd9131068309cca.jpg

St Olav II of Norway (+1030)

132.jpg

st olaf 2.jpg

st olaf.jpg

00-king-st-olav-ii-of-norway-04-19-10-14.jpg

Month of July

THE 29TH DAY

Commemoration

of the Holy Passion-bearer King Olav II Haraldson,

Enlightener of Norway

Composed by Reader Isaac Lambertson

Source:

http://orthodoxengland.org.uk

http://orthodoxengland.org.uk/servolav.htm

ORTHODOX ENGLAND

At Vespers

At Lord, I have cried, these stichera, in Tone II: Spec. Mel.: With what wreaths of praise

With what wreaths of praise shall we crown the righteous Olav, for whose sake we celebrate today: the pillar of piety, the adornment of his people, the true advocate and intercessor for all Christians, who shone forth with splendour in his martyrdom? For Christ our God, Who hath great mercy, hath truly crowned him with a diadem of glory in the highest.

With what hymns of laudation shall we praise the holy passion-bearer Olav, who as an athlete of the Lord contended lawfully, fighting the good fight and finishing the race, for which he hath received the wreath of victory from the Judge of the contest? For Christ our God, Who hath great mercy, hath truly set him among the saints at His right hand.

With what vesture of hymnody shall we array Olav the blessed king, who, full of love for the Master of all, planted the seed of the Christian Faith in his homeland and watered it with his own blood, thus bringing it to goodly fruition? For this cause, Christ our God, Who hath great mercy, hath truly clad him in the bright raiment of gladness on high.

Glory: Idiomelon, in Tone V

In the blossom of thy youth thou didst cause the fear of the Lord to dwell within thy soul; and moved by zeal for His righteousness, thou didst not wander from the straight and narrow path of His commandments, O most blessed king; wherefore, cleaving unto Christ, thou didst lay down thy life for Him with gladness; for which cause the garden of paradise hath received thy most splendid soul, and thou now joinest chorus there with all the saints and Fortsett å lese «Commemoration of the Holy Passion-bearer King Olav II Haraldson, Enlightener of Norway (+1030) – July 29»

Reklamer

Pilegrimstur til Den hellige øya Selja, Norge, 2014

http://havefaithorthodoxy.wordpress.com

HAVE FAITH – ORTHODOXY

Selja_foto_Selja-forlag_640x426.jpg

Pilegrimstur til Den hellige øya Selja, Norge, 2014

Kilde:

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/index.htm

DEN ORTODOKSE KIRKE I NORGE

HELLIGE NIKOLAI MENIGHET

Hvor Sunniva og hennes reisefeller (seljumennene) kom fra Irland og tok sin tilflukt for å bevare sin kristne tro og hvor de endte sine dager en gang på 900-tallet. Her ble levningene deres funnet i 994-995 etter underfulle tegn, som fikk kong Olav Tryggvason på Tinget på Dragseid like ved (hvor 4 fylker vedtok å gå over til kristendommen) til å erklære henne som hellig. Det ble så bygget kirker og kloster og domkirke her.

Hvert år har vi fra hl. Nikolai menighet og filialer arrangert pilegrims-reise hit – nå omtrent for tyvende året på rad. Vi har ofte en samling med foredrag eller utstilling eller konsert kvelden før (7. juli) og på selve helligdagen 8. juli forretter vi liturgi i kirken i Selje (på fastlandet) – vi har tidligere pleid å ha liturgien ute på Selja-øya, men værforhold og annet gjør det for vanskelig. I fjor hadde vi med oss mama Mamuka og kor fra Georgia, i år hadde vi også med oss deltakere med tilknytning til Georgia – moder Thavoria og søstrene fra Valldalsklosteret som nå endelig har blitt opprettet OG f. Damaskinos som hører til det nyopprettede Seljeklosteret – alt under den georgiske kirkens jurisdiksjon! F. Damaskinos forrettet med oss i liturgien og m. Thavoria og nonnene fra Valldal gjorde tjeneste som kor. Og vi forretett både på norsk, engelsk og georgisk og gresk og kirkeslavisk!

Etter liturgien og en kort frokost, begav vi oss over til den hellige Selja-øya, og gikk i prosesjon fra båten gjennom klosterruinene og opp den bratte fjellsiden, tok en pust med litt informasjoner i ruinen etter hl. Sunnivas kirke hvor hennes relikvier befant seg i et praktfullt skrin inntil det ble flyttet til Bergen på slutten av 1200-tallet.

Videre gikk vi til Mikaelshola, hvor relikviene etter hl. Sunniva og selju-mennene ble funnet på slutten av 900-tallet. Her hadde vi bønnestund (moleben). Vel nede igjen kunne vi fylle flasker med vann fra den hellige kilden, før vi begav oss tilbake til fastlandet.

Den georgiske ortodokse kirken har tatt moder Thavoria og hennes fellesskap inn under sin jurisdiksjon og vedtatt å godkjenne opprettelsen av klosteret i Valldal (foreløpig innstallert i Norddal like ved) og et munkekloster på Selja (foreløpig innstallert i et hus tilhørende kunstneren Amdan på fastlandet, hvor f. Damaskinos bor). Oppe i hulen er det hengt opp en kopi av opprettelsesdokumentet for klosteret!

I Kommunehuset var det arrangert en utstilling av hele historien til hl. Sunniva og Selja like til opprettelsen av det ortodokse klosteret der, og en fin presentasjon av den ortodokse kirke og tro. Dette var noe kommuneledelsen hadde ønsket og tatt initiativ til!

Været 8. juli var strålende og kunne ikke blitt bedre. Så på alle vis var dette en svært vellykket og velsignet pilegrimstur.

Far Johannes

 

Heilage Sunniva på Selje i Noreg frå Irland (+996) – 8 juli

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

d331p6436t4.jpeg

i34.jpg

Heilage Sunniva på Selje i Noreg frå Irland (+996)

8 juli

Den heilage Sunniva eller Sankt Sunniva er ei kvinne som skal ha levd på 900-talet. Ho var vernehelgen for Bjørgvin bispedøme såvel som heile Vestlandet. I dag blir ho framleis rekna som vernehelgen for denne landsdelen, i tillegg til Bergen og nordisk ungdom. Minnedagen hennar er 8. juli.

Sunniva var ei irsk kongsdotter som flykta frå ein heidensk konge som ville gifta seg med henne. Ho kom med skip til øya Selja i Selje kommune, der ho og følgjet slo seg ned i ei hole. Folk som budde på staden meinte utlendingane stal sau av dei, og sende etter Håkon Jarl. Då Sunniva bad til Gud om at dei ikkje måtte falla i hendene på heidningane, fall tunge steinar ned og stengde igjen inngangen til hola. I ettertid skal mange under ha skjedd på øya, og då kong Olav Tryggvason fekk flytta steinblokkene i 996 fann dei kroppen til Sunniva, like heil som då ho levde.

Kilde: Wikipedia

Hellige Sunniva av Selja i Norge, fra Irland (+996)

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

plyazh-xoddevik-v-norvegii-thumb-07.jpg

i34.jpg

Hellige Sunniva av Selja i Norge, fra Irland (+996)

Hellige Sunniva skal ha vært en kongsdatter fra Irland som var navngjeten for sin skjønnhet og sin rikdom. En hedensk, brutal og ivrig beiler truet henne til ekteskap, men i stedet for å underkaste seg denne mannen ga hun seg frivillig hen til den ukjente skjebne ved å forlate Irland med sine folk i tre skip uten seil, ror eller årer. Skipene drev nordover og deretter østover til de kom til vestkysten av Norge. Noen av folkene gikk på land på øya Kinn, mens Sunniva og de fleste andre gikk i land på øya Selja som ligger ytterst i Nordfjord i Sogn og Fjordane.

Folk på fastlandet så med mistro på de nyankomne og anklaget dem for å stjele sauer. Den hedenske befolkningen kom mot dem med sverd og ild, men da blåste det opp til en storm. Håkon Ladejarl sendte folk for å drepe dem i den tro at det var hærmenn, men da frelste Gud Sunniva og hennes folk ved å begrave dem under store steiner. Da Olav Tryggvason kom til Selja, fant han velluktende knokler, mens Sunniva så fortsatt ut som hun sov. Det ble bygd en kirke på stedet, og Sunnivas etterlevninger skal ha blitt skrinlagt i 996.

 

 

Αγία Σουννίβα (St Sunivva) η Ιρλανδή Παρθενομάρτυς στη Νήσο Selje της Νορβηγίας (+10ος αιώνας) – 8 Ιουλίου

https://norwayofmyheart.wordpress.com

NORWAY OF MY HEART

Η Ορθοδοξία στη Νορβηγία

Αγία Σουννίβα (St Sunivva) η Ιρλανδή

Παρθενομάρτυς στη Νήσο Selje της Νορβηγίας (+10ος αι.)

8 Ιουλίου

Η Αγία Σούννιβα (St Sunniva) μεγάλωσε στα δυτικά της Ορθόδοξης Χριστιανικής Ιρλανδίας γύρω στα μέσα του δέκατου αιώνα. Ήταν μια σοφή και συνετή πριγκίπισσα, κόρη ενός τοπικού βασιλιά. Όταν πέθανε ο πατέρας της, ανέλαβε τη διακυβέρνηση του λαού της. Επειδή ήταν μια όμορφη και δυναμική παρθένος, πολλοί επίδοξοι μνηστήρες ζητούσαν το χέρι της. Ένας από αυτούς, άγριος και ισχυρός Βίκινγκ, την απείλησε επανειλημμένα, ότι θα επιτεθεί και θα αφανίσει το λαό της αν δεν τον παντρευτεί. Τότε η Αγία Σούννιβα, για να σώσει το λαό της, αποφάσισε να φύγει από τον τόπο της και να εμπιστευτεί την τύχη της στην πρόνοια του Ιησού Χριστού. Επειδή όμως η Αγία αγαπήθηκε από το λαό, τόσο για τη φροντίδα της προς τους φτωχούς καταπιεσμένους, όσο και για την ευσέβεια και την αρετή της, πολλοί επέλεξαν να την ακολουθήσουν στην αυτοεξορία της. Όχι μόνο άντρες, αλλά και γυναίκες και παιδιά. Όπως αναφέρουν λοιπόν τα αρχαία ιρλανδικά κείμενα, βγήκαν στην ανοιχτή θάλασσα μιμούμενοι την κιβωτό του Νώε, χωρίς κουπιά, πηδάλιο ή πανί και χωρίς όπλα, εναποθέτοντας πλήρως τη ζωή τους στα χέρια του Κυρίου.

Μετά από μεγάλο χρονικό διάστημα στη θάλασσα, το πλοίο της (ίσως να μην ήταν Fortsett å lese «Αγία Σουννίβα (St Sunivva) η Ιρλανδή Παρθενομάρτυς στη Νήσο Selje της Νορβηγίας (+10ος αιώνας) – 8 Ιουλίου»

Mellom Midgard Og Miklagard

http://synaxarion-hagiology.blogspot.com

SYNAXARION-HAGIOLOGY

Thomas Arentzen

MELLOM MIDGARD OG MIKLAGARD

helgenliv over landegrensene

De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger

og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983)

12. Juli

&

Hellige Anna vikinger av Holmgard (Novgorod)

i Russland fra Sverige (+1050)

Kilde:

http://ortodoks.org/Kirkeside/NO/sider/TEMA13/Tema13I.htm

ORTODOKS

Finnes det vikinger eller andre skandinaver i den russisk-ortodokse helgenkalender? Og i så fall hvem er disse menneskene, og hvorfor har de fått sin egen festdag i det ortodokse kirkeåret? Nærværende artikkel forsøker å besvare disse spørsmålene ved å utforske livshistoriene til to skandinaviske utvandrere og deres familier. Siktemålet har vært å sammenholde sentrale slaviske og nordiske overleveringer for å gi en mest mulig helhetlig fremstilling av helgenlivene. Det har også vært et mål å peke på deler av den kulturutvekslingen som fant sted mellom Norden og de russiske områdene i de avgjørende årene da kristendommen slo rot både blant slavere og skandinaver.

DE HELLIGE PROTOMARTYRER THEODOR VÆRINGEN VIKINGER

OG HANS SØNN JOHANNES († 983)[1]

Det russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars[2] tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945.[3] Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Fortsett å lese «Mellom Midgard Og Miklagard»

De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983) – 12. Juli

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger

og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983)

12. Juli

Kilde:

http://ortodoks.org/Kirkeside/NO/sider/TEMA13/Tema13I.htm

ORTODOKS

Det russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945. Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Kozarergaden; det var nemlig sognekirken, for mange varægere var kristne.”
Mange av de kristne var altså skandinaver som hadde reist over de store russiske elver til den gresk-romerske keiserstaden Konstantinopel ( – de gamle nordmenn kalte byen Miklagard; idag kalles den Istanbul – ) for å gå i keiserens tjeneste. En del av disse igjen valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus’.
Den 12. juli 983, omlag førti år etter nevnte fredspakt, ble to kristne væringer lynsjet av mobben på sin egen gård i Kiev. De regnes som Rus’ protomartyrer (førstemartyrer). Der finnes ikke mange historiske kilder til deres liv, men på bakgrunn av kirkelig tradisjon og det som fortelles om de to i Nestor-krøniken (som stammer fra begynnelsen av det tolvte århundre,) kan vi forsøke å danne oss et omriss av deres levned:

I keiserens tjeneste

Den russiske jords aller første martyrer bærer greske kristennavn; faren heter Theodor og sønnen Johannes. Men ikke så fra begynnelsen av:
De eldre russiske prologer kaller faren Tury, hvilket trolig er en slavifisering av det hedenske nordiske navnet Thor. Thor var et vanlig mannsnavn i Skandinavia da som nå. Men i Kirkens historie, både før og siden, har det vært vanlig å gi en konvertitt et nytt, kristent navn; så når Tury i andre kilder omtales som Theodor, kan vi anta at dette er døpenavnet han fikk i. Miklagard
Væringene er i alle fall de første slaviske helgener med disse navnene. I formene Fjodor og Ivan kom navnene senere til å bli svært så alminnelige i Russland.
Den unge Johannes skal ha vært en særdeles from og vakker yngling. Thor var i utgangspunktet en kriger, en leiesoldat i den bysantinske hird eller hær, som så mange andre vikinger var.
Hvor kom så disse to væringene fra? På bakgrunn av de kildene man har tilgjengelige idag, er det ikke mulig å si hvorfra Thor la ut på sin livsens reise. Men han har neppe forestilt seg at han skulle ende sitt jordiske liv som martyr i det store russiske riket. Størsteparten av de skandinavene som drog østover, var fra svenske områder, men vi vet at en del var fra norske. Det er heller ikke umulig at det var Thors forfedre som hadde flyttet ut, og at han selv var oppvokst i Kænugard (russ. Kiev).
Man vet ikke stort om hva som foranlediget krigerens konvertering. Det vi kan anta, er at likesom Olav Tryggvason og Harald Hårdråde, og flerfoldige andre både før og etter ham, var skandinaven i sin ungdom faren i østerled. I den store byen på Bosporos går han i keiserens tjeneste. Staden er overveldende, den kristne verdens, ja hele den kjente verdens sentrum. Hvorenn han vender seg, ser han kirkebygg og klostre. Overalt møter han kristne mennesker. Både titt og ofte hører han folk på gaten og i hjemmene tale om Jesus Kristus; kanskje treffer han nordmenn eller svensker som forteller om den mektige Hvitekrist og hans moder Maria. Før eller siden har man tatt ham med i kirken. I kirkerommet hilses han av de helliges ansikter lysende fra mosaikk-ikonene. Han får føle og lærer å kjenne den treenige Gud, skaperen av himmel og jord. Det lysner ad dag, og et gløtt av evangeliets sol har nådd nordboerens blå øyne. Slik kan det ha gått til.
Kan hende var det for den unge Thor som for Valdemar den Helliges utsendinger noen tiår senere: Under de vakre Gudstjenestene i Den hellige Visdomskatedralen (gr. Hagia Sophia) visste de ikke om de befant seg i himmelen eller på jorden, for i den skjønne katedralen ”dvæler Gud sammen med menneskene.” Det var nemlig dér, i den kristne verdens metropol, at den hedenske kriger ikledte seg Kristus og lot seg døpe.

 

Senere satte Theodor atter sine årer i de russiske elver. Formodentlig var det med en ny iver og med nye krefter han forlot livet ved hoffet. Med evangeliet i kjølvannet og Kristus i hjertet seilte han over Svartehavet og innover det store ukrainske slettelandskapet. Det bar nordover på Dnepr, en av samtidens viktigste handelsveier. Endelig slo han seg ned og stiftet bo i Kænugard. Hovedstaden i det russiske Kiev-riket var et vordende nordre Konstantinopel; om ikke lenge skulle byens kirkekupler skinne i gull. Men da den kristne væringen ankom staden, fantes hverken den fantastiske Sophia-katedralen eller det legendariske Huleklosteret. Kirken hadde ennå ikke slått rot i de østslaviske områdene, og hedendommen rådet grunnen.
På den annen side var der intet entydig fremmed og fiendtlig over hans nye hjemby. Ætlingene etter Rurik (nord. Hrørikr), fyrsteslekten i Gardariket, var skandinaviske av avstamning, og man må regne med at nordisk mål ble talt ved fyrstehoffet. Allerede under væringekongen Askold (nord. Høskuldr) den Velsignede hadde dessuten klimaet tillatt et visst kristenliv i området, slik også nevnte fredspakt vitnet om.

 

Theodor bosatte seg altså på Dneprs vestre bredd i det som idag utgjør gamlebyen i Kiev. Der stod gården hans, et to etages trehus, og der gav han trolig sønnen Johannes en god kristen oppvekst og oppdragelse.
Theodors Kænugard var et myldrested langs vannveien mellom hedensk og kristen. Et flertall talte slavisk og et mindretall nordisk; et flertall dyrket et indo-europeisk gudepantheon, et mindretall den treenige Gud. Som ortodoks kristen skandinav tilhørte Theodor med andre ord en minoritet i byen. Allikevel levet nok den gudfryktige og velhavende væringen et privilegert liv under storfyrstens vern. I hvert fall må han ha vært såpass formuende etter tjenesten hos keiseren at han ikke led noen nød.
Om hvor, når og med hvem han fikk sin sønn Johannes, forblir imidlertid kildene tause.
Årene som fulgte Hl. Olgas regentskap var preget av hedensk reaksjon og splid i herskerslekten. Som så ofte i russisk historie havnet fyrstesønnene i strid om tronen(e). Ut av brodermordenes blodpøl steg Olgas sønnesønn Valdemar (som i nordiske kilder kalles ’den store’.) Han hadde i årene 977–980 vært i Skandinavia – eller ”hinsides havet” som Nestor kaller det – etter forsterkninger i kampen mot brødrene. Ved væringehjelp maktet han å samle riket. Den norske misjonskongen Olav Tryggvason, som etter oppveksten i Estland ble oppfostret ved Valdemars hoff, var nå høvding over fyrstens hær, men hverken nordmannen eller russeren var ennå døpt.

De første russiske borgere av den himmelske stad

Den nye eneherskeren oppmuntret en renessanse for den gamle religionen og endog menneskeofring: I det Herrens år 983 avgjør Valdemars menn, etter megen krigslykke i nord, at det skal ofres til gudene. Krøniken beretter historien om de to væringenes martyrium, men merkverdig nok uten å nevne dem ved navn:

«Der var en varæger [Theodor], og hans gård stod der, hvor den hellige Gudsmoders kirke nu står, den, som Volodimer [Vladimir / Valdemar] lod bygge. Denne varæger var kommet fra Grækenland, og han holdt fast ved den kristne tro. Og han havde en søn, som var smuk på legeme og sjæl. På ham faldt loddet på grund af Djævelens misundelse. Thi Djævelen, som ville have magt over alle, tålte ham ikke, og han var en torn i hjertet; den Lede tragtede efter at udrydde ham og ophidsede folk. Og udsendingene kom og sagde til hans far:
Loddet faldt på din søn, for guderne har udset sig ham. Lad os nu gøre ofring til guderne!».

Fyrstens besatte voldsmenn vil ofre Johannes til gudene. Den myndige kriger Theodor fnyser:

«Det er ikke guder, men træ; i dag er det til, men i morgen rådner det. For de spiser ikke, ej heller drikker de eller taler, men de er gjorte af hænder i træ. Men Gud er én, Ham tjener grækerne og tilbeder, Han har skabt himlen og jorden og stjernerne og månen og solen og mennesket, og Han har givet det at leve på jorden. Men hvad har disse guder gjort? De er selv gjorte. Jeg giver ikke min søn til djævlene».

Den hellige holder fast ved troen på Skaperen, til hvem han er døpt. Utsendingenes ”guder” er intet annet enn deler av skaperverket; de kan umulig være sanne guder. Mennene syntes ikke mye om denne forklaringen; de oppildnet befolkningen og vendte mannsterke tilbake:

«Da tog de våben og gik mod ham og brød gården op om ham. Men han stod på svalegangen sammen med sin søn. De sagde til ham:
Giv din søn hid, at vi kan skænke ham til guderne! – Men han sagde:
– Hvis de er guder, så lad dem sende en gud blant sig for at tage min søn! Hvad skal I bruge ham til?
Og de råbte op og huggede svalegangen ned under dem, og således slog de dem i hjel. Og ingen ved, hvor de lagde dem».

På voldsomt vis gjorde den tallmessig overlegne mengden kort prosess med de forsvarsløse helligmennene. Hl. Theodor nektet å gi etter eller vike. Han måtte gå i døden med sin sønn fordi de var et utskudd, en del av en liten troende menighet i et land som fortsatt satte sin lit til andre makter. De ble offere for de besattes nidkjærhet, likesom Hl. Stefanus, Kirkens første martyr, ble steinet foran den ennå ikke omvendte Paulus’ øyne. Ved sin ydmykhet og sitt nederlag vitner den gamle krigeren om den allmektige Gud, skaper av alt synlig og usynlig, for kraften fullendes i svakhet. Drapet på disse blodvitnene ser ut til å ha gjort et merkelig inntrykk på russerne, og særlig på storfyrsten selv: Valdemar den store lot seg døpe bare få år senere.
Ifølge enkelte kilder skal Olav Tryggvason, Valdemars fostersønn, ha bidratt til omvendelsen av Gardar etter å ha blitt primsignet (blitt katekumen) i Miklagard.

 

Skal vi tro overleveringene, var det væringenes gård som ble valgt som skueplass da fyrsten døpte sitt folk og således vant seg navnet Valdemar den Hellige. På samme sted ble der noen år senere reist en kirke; den såkalte Tiende-kirken (som også nevnes i sitatet ovenfor) ble viet Den allhellige Gudføderskens hensovnelse. Både Hl. Olgas og Hl. Valdemars levninger ble så stedt til hvile i denne store helligdommen.
I Kiev-Huleklosterets fedrenebok paterik) beskriver den lærde biskop Hl. Simon av Vladimir og Suzdal (1226) en viss Leontij som ”the third citizen of the land of Rus” together with the two Varangians, to be crowned by Christ, for whose sake he suffered.”
De to væringene er selvfølgelig Theodor og Johannes. Siden har de to martyrene blitt kalt de første russiske borgere av den himmelske stad. Deres inntreden i den himmelske stad feires den 12. juli og relikviene hviler i Huleklosteret i Kiev.