Converting to Orthodoxy in Norway (It’s Been Done)



Converting to Orthodoxy in Norway (It’s Been Done)




A Romanian writer, Tudor is a graduate of the Faculty of Philosophy, University of Bucharest, Romania. He has published a number of articles related to philosophy and theology in different cultural and academic journals. His work focuses on the evolution of Orthodox spirituality in Western societies as well and he is going to publish a book of interviews with Westerners converted to Orthodoxy. In this article, he interviews Father Johannes Johansen, an Orthodox priest in Norway.


Fr. Johannes Johansen, Norway

St Sunniva of Selje, Norway (+10th ce.)


TP: First of all, please do tell us how you discovered Orthodoxy and why have you chosen the conversion to the Orthodox Church.

Fr. Johannes Johansen: By studying the Holy Bible. The Orthodox Church is the direct contuation of the Church that Christ himself founded on his holy apostles – the only possible Christian Church.

TP: What should we know about the Orthodox heritage of Norway, about the origins of Orthodoxy in Norway? When did actually appear the first Orthodox church in Norway?

Fr. Johannes Johansen: Everybody thinks that Norway was Roman Catholic the first 500 years and then Lutheran/protestant. BUT this is a truth which has to be corrected. The Christianity started to influence “Norway” already in the 8th century, and in the 1000-c. We have the history with St. Sunniva of Selja (described in The Saga about King Olav Tryggvason) and then we have St. Olav Haraldson who eventually Christianized Norway (Stiklestad 1030), and a little later st. Hallvard in Oslo-aerea) – all of it BEFORE the schism between Rome and the other Orthodox Churches. That means the Church/Christianity in Norway in that first period was Orthodox Church/Christianity (not “roman-catholic”).

The second point is in the far north-east: In 16. century the holy missionary Trifon came from Novgorod and Christianized all the eastern “skolt” laps (saami) people. He built the chapel in Neiden in 1565 – still existing, and the tribe he Christianized are still Orthodox people and belonging to our parish.

The third point is 1920 – when a group of ablout 1000 Russian refugee came from Archangelsk/Murmansk to Norway and founded “The Orthodox Church (St. Nicholas Parish) in Norway”, still existing, my parish. The parish has after that expanded much.

TP: Can you please talk about the fullness of the Norwegian Orthodox tradition among the other orthodox traditions in Eastern and Central Europe? I don’t know if this is a right question, but I am thinking about the fact that there should be a some kind of fullness as I have mentioned above.

Fr. Johannes Johansen: In fact, we can not yet talk about a Norwegian Orthodox cultural tradition, but we can say that it is in the process of being formed. First of all the language: we are using more and more norwegian (in stead of church-slavonic) because of the international composition of members in the parishes. We are also combining Russian/slavonic music with the byzantine. We have published a great range of books, and translated most of the liturgical texts.

TP: Who are the most important saints celebrated in the Norwegian Orthodox Church?

Fr. Johannes Johansen: We do not say “The Norwegian Orthodox Church” but “The Orthodox Church in Norway” (an important difference). The most important saints for Orthodoxy in Norway are: St. Sunniva, St. Olav, St. Hallvard and St. Trifon, the apostles Peter and Paul. St. Seraphim of Sarov and St. Nicholas.

TP: What can you say about the dialogue between the Norwegian Orthodox Church and the other local and traditional orthodox churches such as the Russian, the Greek or the Serbian one?

Fr. Johannes Johansen: We try to have good and friendly relations to them. But a great difference between them and us, is that they are very nationalistic, while we welcome people of all nationalities, for us the Orthodox faith and Tradition is the only thing that matters.

TP: Which are the most important Orthodox churches and monasteries in Norway?

St Nicholas Church in Oslo. St. Georges chapel in Neiden. St. Trifon monastery in Hurdal.

TP: I also wish to find out more information about the written books concerning the Orthodoxy in Norway. So, what books should we read so that we can better discover the Orthodox Church in Norway?

Fr. Johannes Johansen: In 2003 we published a book of the history of the parish of St Nicholas (the first and oldest parish in Norway) in Oslo. Now we are ready to publish a book about the monastery of St. Trifon also.

TP: Which is the main role and importance of the Orthodox Church in the Norwegian society at this moment?

Fr. Johannes Johansen: We try to defend traditional Christian dogma and moral standards againt modernism and secularisation. We are active in oecumenical movement to witness about Orthodoxy.

St Olav of Norway (+1030)

Fr. Johannes Johansen’s parish website can be found here.

This interview is one of many that will be published in the book “The rediscovery of Orthodox heritage of the West” by Tudor Petcu, containing interviews with different Westerners converted to Orthodoxy. It will be published in two volumes and the first one will appear by the end of this year.


Video – De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+433)



De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+433)



Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia





Å bli og forbli en ortodoks kristen


Far Andrew Philips,

Colchester, Essex, Storbritannia




Av og til hører vi folk snakke om hvordan de ble medlemmer av Den ortodokse kirke. Selv om hver historie er interessant og kanskje til og med uvanlig, tror jeg historiene om hvordan mennesker forble trofaste ortodokse kristne, til tross for fristelse, er mer hjelpsomme.

Jeg har derfor ikke kalt denne talen, «Om å bli medlem av Den ortodokse kirke» men, «Om å bli og forbli en ortodoks kristen.» For å bli medlem av Den ortodokse kirke, som handler om eksterne forandringer, er ikke det samme som å bli en ortodoks kristen, som handler om interne forandringer. Og å forbli en ortodoks kristen er enda mer viktig, og derfor har jeg her brukt tre ganger så mye tid på det enn på å bli en ortodoks kristen.


Konversjon og integrering

La oss definere våre ord her ved å si noe om dem. Først har vi det ubrukelige uttrykket «født ortodoks.» Dette finnes ikke. Ingen «fødes ortodoks», vi er alle født som hedninger. Det er derfor vi først har eksorsisme og så dåp. Mer akseptable er uttrykkene, «født i en ortodoks familie» og «vugge-ortodoks.» Det er interessant at folk som nedlatende bruker uttrykk som «født ortodoks» kaller konvertitters barn for ‘konvertitter’. Men etter deres eget uriktige språk, er ‘konvertitters’ barn «født ortodoks!»

Så har vi ordet «konvertitt.» Når folk sier de er konvertitter, spør jeg dem først: «Konvertitter til hva da?» Til greske eventyr? Til russisk mat? Til fariseisme? Til nostalgi for gammeldags anglikanisme eller katolisisme? Til en synkretisk intellektuell hobby?

Det er sant at vi på én måte alle er konvertitter fordi vi stadig må konverteres til Kristus. Dette er det vi ser i Salme 50 [51 i norske bibler]. Profeten David var også konvertert, «født på ny,» etter sin store synd. Dessverre brukes generelt ikke ordet konvertitt i en åndelig forstand, men i en sekulær en.

Jeg håper at når folk kaller seg selv for ‘konvertitter’, betyr dette at de er konvertert til kristendommen (som er det riktige ordet for ortodoksi). Jeg håper også at når de sier at de er konvertitter, betyr dette at de ble mottatt i Kirken veldig nylig. Dessverre må jeg innrømme at dette ikke alltid er tilfellet. Over årene har jeg møtt mennesker som ble medlemmer i Den ortodokse kirke ti, tjue, tretti år siden eller lengre, og som fortsatt er «konvertitter» og til Fortsett å lese «Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia»

Αφιέρωμα της Νορβηγικής εφημερίδας Dagen: Νορβηγικοί ύμνοι για το Άγιον Όρος



Αφιέρωμα της Νορβηγικής εφημερίδας Dagen:

Νορβηγικοί ύμνοι για το Άγιο Oρος

Παναγιώτης Σαββίδης

«Το Άγιον Όρος είναι το πνευματικό κέντρο της Ορθοδοξίας. Η μοναστική πολιτεία και χερσόνησος της Μακεδονίας είναι ένας βαθύτατα πνευματικός τόπος, πλήρης σημείων και θαυμαστών γεγονότων», αναφέρει η εφημερίδα «Dagen»

Με τίτλο: «Θαύματα στο τελευταίο προπύργιο της Ρωμαϊκής Αυτοκρατορίας», η καθημερινή εφημερίδα «Dagen» της Νορβηγίας, δημοσιεύει πολυσέλιδο αφιέρωμα – ύμνο στη μοναστική πολιτεία του Αγίου Όρους. «Απαράλλακτο για περισσότερα από 1.000 χρόνια. Συχνά απροσπέλαστο στο γενικό κοινό. Το Άγιον Όρος είναι το πνευματικό κέντρο της Ορθοδοξίας. Η μοναστική πολιτεία και χερσόνησος της Μακεδονίας είναι ένας βαθύτατα πνευματικός τόπος, πλήρης σημείων και θαυμαστών γεγονότων», αναφέρει στην εισαγωγή του αφιερώματος ο αρχισυντάκτης της εφημερίδας Bjørn Olav Hammerstad, επισημαίνοντας με νόημα:

«Δεν επιχειρούμε με αυτό το αφιέρωμα να τεκμηριώσουμε θαύματα. Διηγούμαστε απλώς, λίγες από τις συγκλονιστικές ιστορίες που συνδέονται με τον βίο της πνευματικής αυτής χερσονήσου».

Η εφημερίδα Dagen κυκλοφορεί από το 1919 στο Μπέργκεν και είναι καθημερινή, ενώ έχει και διαδικτυακή έκδοση. Ο διευθυντής έκδοσης, Vebjørn Selbekk, είναι ένας Fortsett å lese «Αφιέρωμα της Νορβηγικής εφημερίδας Dagen: Νορβηγικοί ύμνοι για το Άγιον Όρος»

Hl. Moses fra Etiopia (+405)



Hl. Moses fra Etiopia (+405)

Hl. Moses fra Etiopia (født 330, død 28. august 405), var en asketisk munk og prest i Egypt i det fjerde århundret. Han var også en av ørkenfedrene.

Moses var slaven til en statstjenestemann i Egypt, men ble kastet ut for tyveri og mistanke om drap. Han ble leder for en bande banditter som herjet i Nildalen med vold og frykt.

Ved en anledning hindret en gjøende hund Moses i å utføre et tuveri, og han sverget hevn på eieren. Med våpen i munnen svømte Moses over elven, til eierens hus. Denne var varslet om det som kom og gjemte seg, og den frustrerte Moses tok med seg noen av sauene hans og slaktet dem. Han forsøkte så å gjemme seg for de lokele styresmaktene ved å skjule seg med noen munker i en koloni i Wadi El Natrun i ørkenen, på det tidspunktet het plassen Sketes. Dette var i nærheten av Alexandria. Hengivelsen i livene deres sammen med freden og tilfredsheten de viste rørte Moses dypt. Han oppgav sitt gamle liv og ble en kristen, ble døpt og gikk inn i et klostersamfunn i Sketes.

Det var relativt vanskelig for Moses å tilpasse seg det regelbundne og disiplinerte klosterlivet. Også i klosteret kom han ut for «eventyr». Mens han var i cellen sin i ørkenen ble han angrepet av en gruppe røvere. Til deres overraskelse kjempet Moses tilbake og nedkjempet inntrengerne. Han dro dem så med seg til kapellet der de andre munkene var samlet til bønn. Han sa til de andre at han ikke mente det var kristent å skade røverne, og spurte hva han skulle gjøre med dem. Røverne angret, konverterte og gikk selv inn i klosterfelleskapet.

Moses var målbevisst i alt han gjore, men ble motløs når han fant at han ikke var bra nok. Tidlig en morgen tok Isidor, abbeden for klosteret, med seg Moses til taket og sammen så de dagens første solstråler kommer over horisonten. Isidor sa til Moses: «Sakte driver solstrålende natten vekk og driver fram en ny dag, og slik, sakte, blir man en perfekt kontempelativ.»

Moses viste seg å være effektiv som en profetisk, åndelig leder. Abbeden befalte brødrene til å faste en bestemt uke. Noen brødre gikk så til Moses, og han lagde et måltid til dem. Andre munker rapporterte til abbeden at Moses brøt fasten. Da de kom for å konfrontere Moses med regelbruddet endret de mening og sa «Du holdt ikke et menneskelig bud, men det var slik at du heller skulle kunne holde det gudommelige budet om å være gjestmild.» Enkelte ser dette som den tidligste alluderingen til fasten før påske, som utviklet seg på denne tiden.

Da en bror hadde gjort en synd og Mosen ble bedt om å komme på et møte for å diskutere en passende straff nektet Moses å komme. Da han ble bedt en gang til tok han en kanne med vann på skulderen. Kannen lakk, men han bar den med seg. I en annen versjon av fortellingen bærer han en kurv med sand. Da han kom fram til møtet spurte de andre ham hvorfor han bar kannen. Han svarte: «Syndene mine renner ut bak meg og jeg ser dem ikke, men i dag kommer jeg hit for å dømme en annens feil». Da de hørte dette, tilgav brødrene munken.

Moses ble åndelig leder for en koloni med eneboere i Den libyske ørken. Senere ble han ordinert til prest.

Da han var rudnt 75 pr gammel, rundt år 405, fikk brødrene i klosteret høre at en gruppe berbere planla å angripe klosteret. Brødrene ønsket å forsvarer seg, men Moses nektet dem dette. Han bad dem heller om å flykte i stedet for å ta til våpen. Sammen med sju andre ble han igjen i klosteret og tok imot inntrengerne med åpne armer, men alle åtte ble drept av bandittene.

En moderne tolkning av Moses, ser han som en apostel for ikke-vold. Relikviene hans finner man i Paromeosklosteret i Egypt.