Converting to Orthodoxy in Norway (It’s Been Done)

92c66ee0430db8a4b5148a93fda04c26.jpg

HramNorge.jpg

Converting to Orthodoxy in Norway (It’s Been Done)

Source:

http://journeytoorthodoxy.comHERE

JOURNEY TO ORTHODOXY

A Romanian writer, Tudor is a graduate of the Faculty of Philosophy, University of Bucharest, Romania. He has published a number of articles related to philosophy and theology in different cultural and academic journals. His work focuses on the evolution of Orthodox spirituality in Western societies as well and he is going to publish a book of interviews with Westerners converted to Orthodoxy. In this article, he interviews Father Johannes Johansen, an Orthodox priest in Norway.

FJohannesNeiden2002_decoupe.jpg

Fr. Johannes Johansen, Norway

Selje_-_St_Sunniva-208x300.jpg
St Sunniva of Selje, Norway (+10th ce.)

 

TP: First of all, please do tell us how you discovered Orthodoxy and why have you chosen the conversion to the Orthodox Church.

Fr. Johannes Johansen: By studying the Holy Bible. The Orthodox Church is the direct contuation of the Church that Christ himself founded on his holy apostles – the only possible Christian Church.

TP: What should we know about the Orthodox heritage of Norway, about the origins of Orthodoxy in Norway? When did actually appear the first Orthodox church in Norway?

Fr. Johannes Johansen: Everybody thinks that Norway was Roman Catholic the first 500 years and then Lutheran/protestant. BUT this is a truth which has to be corrected. The Christianity started to influence “Norway” already in the 8th century, and in the 1000-c. We have the history with St. Sunniva of Selja (described in The Saga about King Olav Tryggvason) and then we have St. Olav Haraldson who eventually Christianized Norway (Stiklestad 1030), and a little later st. Hallvard in Oslo-aerea) – all of it BEFORE the schism between Rome and the other Orthodox Churches. That means the Church/Christianity in Norway in that first period was Orthodox Church/Christianity (not “roman-catholic”).

The second point is in the far north-east: In 16. century the holy missionary Trifon came from Novgorod and Christianized all the eastern “skolt” laps (saami) people. He built the chapel in Neiden in 1565 – still existing, and the tribe he Christianized are still Orthodox people and belonging to our parish.

The third point is 1920 – when a group of ablout 1000 Russian refugee came from Archangelsk/Murmansk to Norway and founded “The Orthodox Church (St. Nicholas Parish) in Norway”, still existing, my parish. The parish has after that expanded much.

TP: Can you please talk about the fullness of the Norwegian Orthodox tradition among the other orthodox traditions in Eastern and Central Europe? I don’t know if this is a right question, but I am thinking about the fact that there should be a some kind of fullness as I have mentioned above.

Fr. Johannes Johansen: In fact, we can not yet talk about a Norwegian Orthodox cultural tradition, but we can say that it is in the process of being formed. First of all the language: we are using more and more norwegian (in stead of church-slavonic) because of the international composition of members in the parishes. We are also combining Russian/slavonic music with the byzantine. We have published a great range of books, and translated most of the liturgical texts.

TP: Who are the most important saints celebrated in the Norwegian Orthodox Church?

Fr. Johannes Johansen: We do not say “The Norwegian Orthodox Church” but “The Orthodox Church in Norway” (an important difference). The most important saints for Orthodoxy in Norway are: St. Sunniva, St. Olav, St. Hallvard and St. Trifon, the apostles Peter and Paul. St. Seraphim of Sarov and St. Nicholas.

TP: What can you say about the dialogue between the Norwegian Orthodox Church and the other local and traditional orthodox churches such as the Russian, the Greek or the Serbian one?

Fr. Johannes Johansen: We try to have good and friendly relations to them. But a great difference between them and us, is that they are very nationalistic, while we welcome people of all nationalities, for us the Orthodox faith and Tradition is the only thing that matters.

TP: Which are the most important Orthodox churches and monasteries in Norway?

St Nicholas Church in Oslo. St. Georges chapel in Neiden. St. Trifon monastery in Hurdal.

TP: I also wish to find out more information about the written books concerning the Orthodoxy in Norway. So, what books should we read so that we can better discover the Orthodox Church in Norway?

Fr. Johannes Johansen: In 2003 we published a book of the history of the parish of St Nicholas (the first and oldest parish in Norway) in Oslo. Now we are ready to publish a book about the monastery of St. Trifon also.

TP: Which is the main role and importance of the Orthodox Church in the Norwegian society at this moment?

Fr. Johannes Johansen: We try to defend traditional Christian dogma and moral standards againt modernism and secularisation. We are active in oecumenical movement to witness about Orthodoxy.

Olaf-copy-219x300.jpg
St Olav of Norway (+1030)

Fr. Johannes Johansen’s parish website can be found here.

This interview is one of many that will be published in the book “The rediscovery of Orthodox heritage of the West” by Tudor Petcu, containing interviews with different Westerners converted to Orthodoxy. It will be published in two volumes and the first one will appear by the end of this year.

Reklamer

Hl. Paisios av Athos-Hellas, den hellige besøkende Australia (+1994) – 12. juli

http://saintpaisios.wordpress.com

SAINT PAISIOS OF MOUNT ATHOS

1pa45_small__99297-1431627270-900-900

elder-paisios

Hl. Paisios av Athos

den hellige besøkende Australia (+1994)

12. juli

Mye har blitt skrevet om Elderen. De som kjente ham best og sto ham nærmest har for det meste valgt å forbli stille. Jeg har imitert dem. Ikke fordi jeg var en av dem. Jeg har bare respektert hans minne. Jeg tror ikke Elderen brydde seg mye om mengde, størrelse eller publisitet. Vi var naboer i et tiår.

Jeg så folkemengdene som samlet seg i hagen hans. Vi viste pilegrimene veien til hytten hans. Jeg besøkte ham ikke ofte. Jeg fulgte visse besøkende og dro dit kun når jeg hadde stort behov. Jeg respekterte hans privat liv og tilbud om kjærlighet.

Han ble født i Kappadokia i Farasa, i 1924. Hans far var landsbyens bestyrer og hadde ti barn. Begge foreldre var kjente for sin forpliktelse til Kirken. Noen dager før de dro til Hellas, som en følge av den forferdelige katastrofen i Anatolia, ble han døpt av Hl. Arsenios av Kappadokia (+1924), som han senere skrev en vakker biografi om, og som gav ham sitt eget navn. På denne måten, som forfatteren og kunstneren Nikos Gavriil Pentzikis fra Thessaloniki sa, «er den levende fader Paisios den hensovnede fader Arsenios.» Som en spedbarnsflyktning kom han til Piraeus og ble deretter tatt med til Korfu, der hans fadder (Hl. Arsenios) sovnet inn i Herren, før barnet og hans familie flyttet videre til Konitsa. Han fullførte så vidt barneskolen og så tok opp snekkeryrket.

Etter han fullførte sin militærtjeneste, kom han til Det hellige berg for å bli munk, som var hans største ønske. Han bodde i vår skita, Hl. Panteleimon, som tilhørte det hellige Koutloumousiou-klosteret, i Esfigmenou, Filotheou, Katounakia, Hl. Galaktion på Sinafjellet, Iviron-skita, Stavronikita-klosteret, i hytten til russeren Papa Tykhon (+1968) viet til Det dyrebare kors, og i Koutloumousiou-cellen viet til Guds Moder. Selv som en ung mann, elsket han å bidra, studere og be. Han leste med særlig iver Helgenberetningene, Ørkenfedrene og Abba Isaak Syreren. Han lyttet med stor oppmerksomhet til sin åndelige far og besøkte Athos’ Eldste for å få deres råd.

Senere, selv om det ikke var hans ønske, ble han en rådgiver og veileder for mange. Han sa mye om plikten til å gjøre det som er riktig. Han brukte humor til å glatte over vanskelige situasjoner. Trøtt, syk og utmattet som han var, fortsatte han, helt til solnedgang, å berolige dem som kom med problemer. Natten var viet til bønn. Han kom i hu tusener av navn, både levende og døde, kreftsyke, dem med hjerteproblemer, de sinnssyke, besatte, lamme, rusmisbrukere, skilte ektepar, og de forlatte. Han pleide å si at han ba enda mer for de hensovnede. De trengte oss. Kun vi kunne hjelpe dem. Selv var han svært syk, men hans dårlige helse hindret ham ikke i hans åndelige strid.

Han lærte mye fra ødemarkens skole og lærte mange besøkene med fruktene av hans erfaring. Han talte om hvor nødvendig det var for sjelen å renses, å Fortsett å lese «Hl. Paisios av Athos-Hellas, den hellige besøkende Australia (+1994) – 12. juli»

Video – De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+433)

http://irelandandbritishisles.wordpress.com

IRELAND AND BRITISH ISLES

I_1439931.jpg

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+433)

╰⊰¸¸.•¨*

ORTODOKS HJERTE

Commemoration of the Holy Passion-bearer King Olav II Haraldson, Enlightener of Norway (+1030) – July 29

http://faithbookorthodoxy.wordpress.com

FAITHBOOK – ORTHODOXY

norway.jpg

0d7a6b4b3d33a34f9dd9131068309cca.jpg

St Olav II of Norway (+1030)

132.jpg

st olaf 2.jpg

st olaf.jpg

00-king-st-olav-ii-of-norway-04-19-10-14.jpg

Month of July

THE 29TH DAY

Commemoration

of the Holy Passion-bearer King Olav II Haraldson,

Enlightener of Norway

Composed by Reader Isaac Lambertson

Source:

http://orthodoxengland.org.uk

http://orthodoxengland.org.uk/servolav.htm

ORTHODOX ENGLAND

At Vespers

At Lord, I have cried, these stichera, in Tone II: Spec. Mel.: With what wreaths of praise

With what wreaths of praise shall we crown the righteous Olav, for whose sake we celebrate today: the pillar of piety, the adornment of his people, the true advocate and intercessor for all Christians, who shone forth with splendour in his martyrdom? For Christ our God, Who hath great mercy, hath truly crowned him with a diadem of glory in the highest.

With what hymns of laudation shall we praise the holy passion-bearer Olav, who as an athlete of the Lord contended lawfully, fighting the good fight and finishing the race, for which he hath received the wreath of victory from the Judge of the contest? For Christ our God, Who hath great mercy, hath truly set him among the saints at His right hand.

With what vesture of hymnody shall we array Olav the blessed king, who, full of love for the Master of all, planted the seed of the Christian Faith in his homeland and watered it with his own blood, thus bringing it to goodly fruition? For this cause, Christ our God, Who hath great mercy, hath truly clad him in the bright raiment of gladness on high.

Glory: Idiomelon, in Tone V

In the blossom of thy youth thou didst cause the fear of the Lord to dwell within thy soul; and moved by zeal for His righteousness, thou didst not wander from the straight and narrow path of His commandments, O most blessed king; wherefore, cleaving unto Christ, thou didst lay down thy life for Him with gladness; for which cause the garden of paradise hath received thy most splendid soul, and thou now joinest chorus there with all the saints and Fortsett å lese «Commemoration of the Holy Passion-bearer King Olav II Haraldson, Enlightener of Norway (+1030) – July 29»

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433) – 11. januar

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

screen-shot-2016-04-08-at-8-58-50-am.png

Co. Roscommon, Irland

RN-Roscommon-County-Sign.jpg

eithne_and_fidelma_full.jpg

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433)

Minnedag: 11. januar

gobnat_full.jpg

gobnat_lowerpanel_detail2.jpg

290px-Patrick1.jpg

Den hellige Patrick av Irland (+461)

lifeofsaintpatri00cusa_0337.jpg

Hl. Patrick av Irland & Hl. Ethenia og Hl. Fidelmia

H121_Eithne.jpg

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433)

Minnedag: 11. januar

De hellige Ethenia (Ethna, Ethne, Eithne, Ethenea) og Fidelmia (Fedelma) ble født tidlig på 400-tallet i Irland. De var døtre av kong Laoghaire av Connacht i det vestlige Irland og blant de første som ble omvendt av den hellige Patrick av Irland (385-461) (Pádraig). De to søstrene mottok sløret fra hans hånd, og tradisjonen sier at de døde umiddelbart etter å ha mottatt den hellige kommunion fra ham. Dette skjedde i 433 og deres minnedag er 11. januar.

Det fortelles at en sommerdag gikk de små døtrene til kong Laoghaire av Connacht, Ethna og Fedelma, som knapt var ute av barndommen og fulle av lek, til sitt daglige bad på et privat sted nær palasset, et sted som ingen kom til så tidlig på morgenen. Men denne spesielle dagen ble de overrasket over å høre stemmer og se telt slått opp på den gresskledde bredden av dammen. Det var en summing av et fremmed språk og nå og da brøt en vakker stemme ut i sang og blandet seg med fuglesangen i den nærliggende skogen og elvens brus. Patrick og hans ledsagere, som hadde kommet i nattens løp med et budskap til kongen av Connacht, ba officiet på latin. Til slutt fikk begge gruppene øye på den andre.

Den eldste prinsessen spurte: «Hvem er dere og hvor kommer dere fra?» Patrick nølte før han sa: «Vi har viktigere ting å fortelle dere enn bare våre navn og hvor vi kommer fra. Vi vet hvem den ene sanne Gud er som dere skulle tilbe…» Jentene ble henrykt heller enn irritert. I et lynglimt syntes noe å lyse opp inne i dem og lage et blendende hvitt lyshav i deres hjerter og sinn. De visste straks at dette var virkelige nyheter og at det var sant. Alt hendte på et øyeblikk. Deretter stilte de en hel strøm av spørsmål: «Hvem er Gud?» «Hvor bor han?» «Vil han leve for evig?» igjen og igjen slik oppstemte unge mennesker gjør.

Patrick svarte på hvert spørsmål raskt og enkelt. Han var også henrykt, for lyset som flammet opp i jentene var også i ham, og de tre lysene sammen skapte en kolossal glød. Alle andre sto og lyttet henført og følte seg heldige over å se den hellige mannen og de vakre jentene og Den Hellige Ånd i deres midte. «Å, fortell oss hvordan vi skal finne den gode Gud. Lær oss mer om den Fortsett å lese «De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433) – 11. januar»

Den hellige Declan av Ardmore (+500) – 24. juli

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

st-declans-well-ardmore-pattern-dat-247-32

f8408082-4ae3-481a-b7f5-ff502ee384e3.jpg

 

Den hellige Declan av Ardmore (+500)

24. juli

Skytshelgen for Waterford and Lismore i Irland

Den hellige Declan (Declán, Déclán, Déaglán; lat: Declanus) ble født en gang på 400-tallet i Desi (Decies) i grevskapet Waterford i den sørlige provinsen Munster i Irland. Hans fødested blir sagt å være Drumroe near Cappoquin vest i grevskapet Waterford. Det er en del forvirring om hans kronologi, men det synes mest sannsynlig at han var biskop i Waterford-området. Før den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) kom til Irland i 432, hadde landet forbindelser med kontinentet og med Wales, og folk fra det sørøstlige Irland hadde allerede slått seg ned i Wales. Disse forbindelsene har nok ført til innføringen av kristendommen og trolig også av klostervesenet som det ble praktisert i Gallia, selv om flertallet av irene fortsatte å være hedninger.

I følge Declans biografi tilhørte han gjennom sin far det dominerende kongelige dynastiet i regionalkongeriket for folket Déisi Muman. I en beretning med navnet Tugaid Ionnarbhna na nDéise, «Årsaken til utvisningen av Déise», sporet dette dynastiet sin opprinnelse gjennom ulike konger av Tara til Meath, hvor deres navn fortsatt er bevart i de lokale baroniene Deece.

Declan ble født mens foreldrene Erc og Dethiden (Deithidhe) besøkte en onkel som bodde mellom dagens Cappoquin og Lismore i Waterford. På dette stedet er det i dag en gammel kirkegård og spor av fundamenter for en kirke. Foreldrene var da ennå ikke kristne, men en prest ved navn Colman overtalte foreldrene til å døpe barnet. En annen versjon sier at han syv år gammel ble sendt til en viss Dimma (Díoma) for å oppfostres. Hun blir sagt å ha vært en utlending og kristen og bodde enten i Kildimo i Caonraighe (Kenry) i grevskapet Limerick, i området til det mektige dynastiet Dál gCais (Uí Bhriain), eller i Connor i grevskapet Antrim. Mens Declan var i Dimmas varetekt, ble han omvendt og døpt av en av de utallige irske helgenene ved navn Colman, trolig enten den hellige Colman av Kilcolman nær Ardmore eller den hellige Colman av Lismore.

Declan studerte senere i en slags celle sammen med to eller tre andre, men det er ingen grunn til å betrakte dette som noen slags monastisk grunnleggelse. Det synes som om Declan deretter reiste til kontinentet for å fortsette sine studier og at han ble presteviet og muligens konsekrert til biskop,

Declan hadde en så stor lengsel etter å vende tilbake til Irland fra Roma, at han brukte en mirakuløs svart klokke som han hadde i sin besittelse, til å tilkalle en tom farkost for å transportere ham hjem. Klokken var plassert i en kampestein, og da Declan ba, fløt steinen ut i sjøen.

Han fulgte etter den og til slutt førte den ham til lands i Ardmore (Ard Mór, Árd Móre, Aird Mhór) i baroniet Decies i Drum i det nåværende grevskapet Waterford. Der arbeidet Declan pliktoppfyllende blant folket og bygde en kirke.

Kampesteinen, som i virkeligheten er en flyttblokk befinner seg fortsatt på stranden i Ardmore og kalles St. Declan’s Stone.

Han begrenset ikke sitt arbeid til Ardmore og regionen Déise, men han reiste også lenger unna og spesielt til Cashel. Det første Declan gjorde da han kom hjem, var å besøke Cashel, som tradisjonelt var senteret for den verdslige makten i Munster og da biografien ble skrevet, også sete for den sørlige erkebiskopen. Han skal ha vært på svært vennskapelig fot med kong Aengus av Munster, så hans innflytelse må derfor ha vært betydelig.

Fra Ardmore evangeliserte Declan i områdene rundt dagens Waterford og Lismore, selv om han mislyktes med å kristne kongen for Déisi-folket. Han grunnla kirken i Ardmore etter at han var vigslet til biskop, og det ble stadfestet som bispesete av Patrick på synoden i Cashel i 448. Da Declan ble gammel, trakk han seg tilbake til en eneboercelle der, og gamle bygninger indikerer at det både har vært et kloster og en eneboercelle der. I tillegg er det en hellig kilde.

Declan døde en gang sent på 400-tallet, og ifølge hans biografi døde han i sitt kloster i Ardmore og ble deretter gravlagt der. Over hans antatte grav står restene av et tidlig oratorium som er kjent som Declan’s House. I Ardmore finnes omfattende ruiner, inkludert et vakkert og perfekt rundtårn og en katedral fra 1100-tallet som er bygd over restene av en eldre kirke.

 

 

 

 

Den hellige Liberata eller Wilgefortis (119-139) – 20. juli

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

Den hellige Liberata eller Wilgefortis (119-139)

20. juli

Wilgefortis var en av ni døtre av den hedenske kongen av Portugal. Sammen med søsknene ble hun kristen, og hun avla kyskhetsløfte. Faren ville at hun skulle gifte seg med den hedenske kongen av Sicilia, men da ba hun til Gud at han ville gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og frieren forsvant. Faren spurte hvordan dette hadde gått til, og hun svarte at hun ikke ville ha noen annen brudgom enn den korsfestede. Rasende sa faren at hun skulle få det som hun ville – og korsfestet henne.

Liberata ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.

En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne flerfødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.

Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.

I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.

De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.

De to hellige søstrene Marina (Mariña, Marinha, Margarida, Gema) og Liberata (Librada, Libérate) ha lidd martyrdøden på korset den 18. januar 139 i en alder av tyve år i byen Aguas Santas nær Orense i Galicia. De franske kildene sier at Liberata (Sainte-Libérate) ble halshogd i skogen Montus og ligger i en sarkofag fra 1300-tallet i den befestede kirken Saint-Jean-Baptiste i Mazéres. tre mil fra sin søster Quiteria i Aire-sur-l’Adour. Festen for Marina feires den 18. juli, mens Liberata feires den 20. juli.

Når det gjelder hennes syv andre «søstre», skal den hellige Quiteria ha lidd martyrdøden i Aire-sur-l’Adour i Gascogne i Sør-Frankrike, alternativt i Marjaliza i provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha, og hennes minnedag er 22. mai. Den hellige Victoria (Vitoria, Rita) feires den 17. november sammen med Acisclus av Córdoba. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Basilia (Basilissa) er den samme som den hellige Basilla av Smyrna, mens den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. Den hellige Eufemia (Eumelia) led martyrdøden i Auria i Orense og minnes den 16. september. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.

Den hellige Wilgefortis som en helgen som har makt til å ta bort triste tanker, og derfra er det utledet at hennes beskyttelse strekker seg til alle de onder som man ønsker å unngå, spesielt skrøpeligheter og plager. Samtidig er hun den som gir oss godene fred og ro.

På korset sa Liberata til de tilstedeværende at alle som ville huske hennes lidelse, skulle bli befridd fra alle byrder og vanskeligheter. Dette har ført til at hun ble påkalt av menn og kvinner som var fanget i ulykkelige ekteskap. I England er hennes patronat mer spesifikt: Hun påkalles av kvinner som ønsker å kvitte seg med brysomme ektemenn (to be disencumbered) under navnet Uncumber.

Hennes navn på de forskjellige språk viser til hjelp og befrielse fra bekymringer: Liberata (latin, Galicia og Italia), Libérate, Livrade (Frankrike), Livrade (Gascogne), Librada (Spania), Uncumber (England), Kümmernis, Kummernis, Gehilfe, Hülfe, Hulpe (Hilfe) (Tyskland), Ontkommer, Ontkommena, Oncommer, Ontcommer, Ontcommene, Ontcommenit, Ohnkummer (Nederland), Komina, Comera, Comeria, Cumera, Cumerana, Cumernissa, Kumerana, Kummernus, Kumini, Kumernus, Dignefortis, Dinjefortis, Hilgefortis, Reginfledis, Regenfledis, Múnia (i Barcelona, kult utdødd), Combre, Souci, Wilgefortis, Vilgefortis, Virgefortis, Vierge Forte (i Provençe), Eutropia (i Hellas) og Starosta (i Tsjekkia).