Kristus er oppstanden! Han er sannelig oppstanden!

Kristus er oppstanden! Han er sannelig oppstanden!

Reklamer

Hellige Georg ortodokse kapell  i Skoltebyen, Norge

http://heavenonearthorthodoxy.wordpress.com

HEAVEN ON EARTH – ORTHODOXY

Hellige Georg ortodokse kapell  i Skoltebyen, Norge


Hl. Paisios av Athos-Hellas, den hellige besøkende Australia (+1994) – 12. juli

http://saintpaisios.wordpress.com

SAINT PAISIOS OF MOUNT ATHOS

1pa45_small__99297-1431627270-900-900

elder-paisios

Hl. Paisios av Athos

den hellige besøkende Australia (+1994)

12. juli

Mye har blitt skrevet om Elderen. De som kjente ham best og sto ham nærmest har for det meste valgt å forbli stille. Jeg har imitert dem. Ikke fordi jeg var en av dem. Jeg har bare respektert hans minne. Jeg tror ikke Elderen brydde seg mye om mengde, størrelse eller publisitet. Vi var naboer i et tiår.

Jeg så folkemengdene som samlet seg i hagen hans. Vi viste pilegrimene veien til hytten hans. Jeg besøkte ham ikke ofte. Jeg fulgte visse besøkende og dro dit kun når jeg hadde stort behov. Jeg respekterte hans privat liv og tilbud om kjærlighet.

Han ble født i Kappadokia i Farasa, i 1924. Hans far var landsbyens bestyrer og hadde ti barn. Begge foreldre var kjente for sin forpliktelse til Kirken. Noen dager før de dro til Hellas, som en følge av den forferdelige katastrofen i Anatolia, ble han døpt av Hl. Arsenios av Kappadokia (+1924), som han senere skrev en vakker biografi om, og som gav ham sitt eget navn. På denne måten, som forfatteren og kunstneren Nikos Gavriil Pentzikis fra Thessaloniki sa, «er den levende fader Paisios den hensovnede fader Arsenios.» Som en spedbarnsflyktning kom han til Piraeus og ble deretter tatt med til Korfu, der hans fadder (Hl. Arsenios) sovnet inn i Herren, før barnet og hans familie flyttet videre til Konitsa. Han fullførte så vidt barneskolen og så tok opp snekkeryrket.

Etter han fullførte sin militærtjeneste, kom han til Det hellige berg for å bli munk, som var hans største ønske. Han bodde i vår skita, Hl. Panteleimon, som tilhørte det hellige Koutloumousiou-klosteret, i Esfigmenou, Filotheou, Katounakia, Hl. Galaktion på Sinafjellet, Iviron-skita, Stavronikita-klosteret, i hytten til russeren Papa Tykhon (+1968) viet til Det dyrebare kors, og i Koutloumousiou-cellen viet til Guds Moder. Selv som en ung mann, elsket han å bidra, studere og be. Han leste med særlig iver Helgenberetningene, Ørkenfedrene og Abba Isaak Syreren. Han lyttet med stor oppmerksomhet til sin åndelige far og besøkte Athos’ Eldste for å få deres råd.

Senere, selv om det ikke var hans ønske, ble han en rådgiver og veileder for mange. Han sa mye om plikten til å gjøre det som er riktig. Han brukte humor til å glatte over vanskelige situasjoner. Trøtt, syk og utmattet som han var, fortsatte han, helt til solnedgang, å berolige dem som kom med problemer. Natten var viet til bønn. Han kom i hu tusener av navn, både levende og døde, kreftsyke, dem med hjerteproblemer, de sinnssyke, besatte, lamme, rusmisbrukere, skilte ektepar, og de forlatte. Han pleide å si at han ba enda mer for de hensovnede. De trengte oss. Kun vi kunne hjelpe dem. Selv var han svært syk, men hans dårlige helse hindret ham ikke i hans åndelige strid.

Han lærte mye fra ødemarkens skole og lærte mange besøkene med fruktene av hans erfaring. Han talte om hvor nødvendig det var for sjelen å renses, å Fortsett å lese «Hl. Paisios av Athos-Hellas, den hellige besøkende Australia (+1994) – 12. juli»

Video – De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+433)

http://irelandandbritishisles.wordpress.com

IRELAND AND BRITISH ISLES

I_1439931.jpg

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+433)

╰⊰¸¸.•¨*

ORTODOKS HJERTE

Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia

http://greatbritainofmyheart.wordpress.com

GREAT BRITAIN OF MY HEART

p712974694-5.jpg

Storbritannia

fr-andrew-phillips

Å bli og forbli en ortodoks kristen

av

Far Andrew Philips,

Colchester, Essex, Storbritannia

Kilde:

http://www.orthodoxengland.org.uk

http://www.orthodoxengland.org.uk/brorthoc.htm

ORTHODOX ENGLAND

Introduksjon

Av og til hører vi folk snakke om hvordan de ble medlemmer av Den ortodokse kirke. Selv om hver historie er interessant og kanskje til og med uvanlig, tror jeg historiene om hvordan mennesker forble trofaste ortodokse kristne, til tross for fristelse, er mer hjelpsomme.

Jeg har derfor ikke kalt denne talen, «Om å bli medlem av Den ortodokse kirke» men, «Om å bli og forbli en ortodoks kristen.» For å bli medlem av Den ortodokse kirke, som handler om eksterne forandringer, er ikke det samme som å bli en ortodoks kristen, som handler om interne forandringer. Og å forbli en ortodoks kristen er enda mer viktig, og derfor har jeg her brukt tre ganger så mye tid på det enn på å bli en ortodoks kristen.

OM Å BLI ORTODOKS

Konversjon og integrering

La oss definere våre ord her ved å si noe om dem. Først har vi det ubrukelige uttrykket «født ortodoks.» Dette finnes ikke. Ingen «fødes ortodoks», vi er alle født som hedninger. Det er derfor vi først har eksorsisme og så dåp. Mer akseptable er uttrykkene, «født i en ortodoks familie» og «vugge-ortodoks.» Det er interessant at folk som nedlatende bruker uttrykk som «født ortodoks» kaller konvertitters barn for ‘konvertitter’. Men etter deres eget uriktige språk, er ‘konvertitters’ barn «født ortodoks!»

Så har vi ordet «konvertitt.» Når folk sier de er konvertitter, spør jeg dem først: «Konvertitter til hva da?» Til greske eventyr? Til russisk mat? Til fariseisme? Til nostalgi for gammeldags anglikanisme eller katolisisme? Til en synkretisk intellektuell hobby?

Det er sant at vi på én måte alle er konvertitter fordi vi stadig må konverteres til Kristus. Dette er det vi ser i Salme 50 [51 i norske bibler]. Profeten David var også konvertert, «født på ny,» etter sin store synd. Dessverre brukes generelt ikke ordet konvertitt i en åndelig forstand, men i en sekulær en.

Jeg håper at når folk kaller seg selv for ‘konvertitter’, betyr dette at de er konvertert til kristendommen (som er det riktige ordet for ortodoksi). Jeg håper også at når de sier at de er konvertitter, betyr dette at de ble mottatt i Kirken veldig nylig. Dessverre må jeg innrømme at dette ikke alltid er tilfellet. Over årene har jeg møtt mennesker som ble medlemmer i Den ortodokse kirke ti, tjue, tretti år siden eller lengre, og som fortsatt er «konvertitter» og til Fortsett å lese «Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia»

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433) – 11. januar

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

screen-shot-2016-04-08-at-8-58-50-am.png

Co. Roscommon, Irland

RN-Roscommon-County-Sign.jpg

eithne_and_fidelma_full.jpg

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433)

Minnedag: 11. januar

gobnat_full.jpg

gobnat_lowerpanel_detail2.jpg

290px-Patrick1.jpg

Den hellige Patrick av Irland (+461)

lifeofsaintpatri00cusa_0337.jpg

Hl. Patrick av Irland & Hl. Ethenia og Hl. Fidelmia

H121_Eithne.jpg

De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433)

Minnedag: 11. januar

De hellige Ethenia (Ethna, Ethne, Eithne, Ethenea) og Fidelmia (Fedelma) ble født tidlig på 400-tallet i Irland. De var døtre av kong Laoghaire av Connacht i det vestlige Irland og blant de første som ble omvendt av den hellige Patrick av Irland (385-461) (Pádraig). De to søstrene mottok sløret fra hans hånd, og tradisjonen sier at de døde umiddelbart etter å ha mottatt den hellige kommunion fra ham. Dette skjedde i 433 og deres minnedag er 11. januar.

Det fortelles at en sommerdag gikk de små døtrene til kong Laoghaire av Connacht, Ethna og Fedelma, som knapt var ute av barndommen og fulle av lek, til sitt daglige bad på et privat sted nær palasset, et sted som ingen kom til så tidlig på morgenen. Men denne spesielle dagen ble de overrasket over å høre stemmer og se telt slått opp på den gresskledde bredden av dammen. Det var en summing av et fremmed språk og nå og da brøt en vakker stemme ut i sang og blandet seg med fuglesangen i den nærliggende skogen og elvens brus. Patrick og hans ledsagere, som hadde kommet i nattens løp med et budskap til kongen av Connacht, ba officiet på latin. Til slutt fikk begge gruppene øye på den andre.

Den eldste prinsessen spurte: «Hvem er dere og hvor kommer dere fra?» Patrick nølte før han sa: «Vi har viktigere ting å fortelle dere enn bare våre navn og hvor vi kommer fra. Vi vet hvem den ene sanne Gud er som dere skulle tilbe…» Jentene ble henrykt heller enn irritert. I et lynglimt syntes noe å lyse opp inne i dem og lage et blendende hvitt lyshav i deres hjerter og sinn. De visste straks at dette var virkelige nyheter og at det var sant. Alt hendte på et øyeblikk. Deretter stilte de en hel strøm av spørsmål: «Hvem er Gud?» «Hvor bor han?» «Vil han leve for evig?» igjen og igjen slik oppstemte unge mennesker gjør.

Patrick svarte på hvert spørsmål raskt og enkelt. Han var også henrykt, for lyset som flammet opp i jentene var også i ham, og de tre lysene sammen skapte en kolossal glød. Alle andre sto og lyttet henført og følte seg heldige over å se den hellige mannen og de vakre jentene og Den Hellige Ånd i deres midte. «Å, fortell oss hvordan vi skal finne den gode Gud. Lær oss mer om den Fortsett å lese «De hellige Ethenia og Fidelmia av Irland (+d. 433) – 11. januar»

Den hellige Declan av Ardmore (+500) – 24. juli

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

st-declans-well-ardmore-pattern-dat-247-32

f8408082-4ae3-481a-b7f5-ff502ee384e3.jpg

 

Den hellige Declan av Ardmore (+500)

24. juli

Skytshelgen for Waterford and Lismore i Irland

Den hellige Declan (Declán, Déclán, Déaglán; lat: Declanus) ble født en gang på 400-tallet i Desi (Decies) i grevskapet Waterford i den sørlige provinsen Munster i Irland. Hans fødested blir sagt å være Drumroe near Cappoquin vest i grevskapet Waterford. Det er en del forvirring om hans kronologi, men det synes mest sannsynlig at han var biskop i Waterford-området. Før den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) kom til Irland i 432, hadde landet forbindelser med kontinentet og med Wales, og folk fra det sørøstlige Irland hadde allerede slått seg ned i Wales. Disse forbindelsene har nok ført til innføringen av kristendommen og trolig også av klostervesenet som det ble praktisert i Gallia, selv om flertallet av irene fortsatte å være hedninger.

I følge Declans biografi tilhørte han gjennom sin far det dominerende kongelige dynastiet i regionalkongeriket for folket Déisi Muman. I en beretning med navnet Tugaid Ionnarbhna na nDéise, «Årsaken til utvisningen av Déise», sporet dette dynastiet sin opprinnelse gjennom ulike konger av Tara til Meath, hvor deres navn fortsatt er bevart i de lokale baroniene Deece.

Declan ble født mens foreldrene Erc og Dethiden (Deithidhe) besøkte en onkel som bodde mellom dagens Cappoquin og Lismore i Waterford. På dette stedet er det i dag en gammel kirkegård og spor av fundamenter for en kirke. Foreldrene var da ennå ikke kristne, men en prest ved navn Colman overtalte foreldrene til å døpe barnet. En annen versjon sier at han syv år gammel ble sendt til en viss Dimma (Díoma) for å oppfostres. Hun blir sagt å ha vært en utlending og kristen og bodde enten i Kildimo i Caonraighe (Kenry) i grevskapet Limerick, i området til det mektige dynastiet Dál gCais (Uí Bhriain), eller i Connor i grevskapet Antrim. Mens Declan var i Dimmas varetekt, ble han omvendt og døpt av en av de utallige irske helgenene ved navn Colman, trolig enten den hellige Colman av Kilcolman nær Ardmore eller den hellige Colman av Lismore.

Declan studerte senere i en slags celle sammen med to eller tre andre, men det er ingen grunn til å betrakte dette som noen slags monastisk grunnleggelse. Det synes som om Declan deretter reiste til kontinentet for å fortsette sine studier og at han ble presteviet og muligens konsekrert til biskop,

Declan hadde en så stor lengsel etter å vende tilbake til Irland fra Roma, at han brukte en mirakuløs svart klokke som han hadde i sin besittelse, til å tilkalle en tom farkost for å transportere ham hjem. Klokken var plassert i en kampestein, og da Declan ba, fløt steinen ut i sjøen.

Han fulgte etter den og til slutt førte den ham til lands i Ardmore (Ard Mór, Árd Móre, Aird Mhór) i baroniet Decies i Drum i det nåværende grevskapet Waterford. Der arbeidet Declan pliktoppfyllende blant folket og bygde en kirke.

Kampesteinen, som i virkeligheten er en flyttblokk befinner seg fortsatt på stranden i Ardmore og kalles St. Declan’s Stone.

Han begrenset ikke sitt arbeid til Ardmore og regionen Déise, men han reiste også lenger unna og spesielt til Cashel. Det første Declan gjorde da han kom hjem, var å besøke Cashel, som tradisjonelt var senteret for den verdslige makten i Munster og da biografien ble skrevet, også sete for den sørlige erkebiskopen. Han skal ha vært på svært vennskapelig fot med kong Aengus av Munster, så hans innflytelse må derfor ha vært betydelig.

Fra Ardmore evangeliserte Declan i områdene rundt dagens Waterford og Lismore, selv om han mislyktes med å kristne kongen for Déisi-folket. Han grunnla kirken i Ardmore etter at han var vigslet til biskop, og det ble stadfestet som bispesete av Patrick på synoden i Cashel i 448. Da Declan ble gammel, trakk han seg tilbake til en eneboercelle der, og gamle bygninger indikerer at det både har vært et kloster og en eneboercelle der. I tillegg er det en hellig kilde.

Declan døde en gang sent på 400-tallet, og ifølge hans biografi døde han i sitt kloster i Ardmore og ble deretter gravlagt der. Over hans antatte grav står restene av et tidlig oratorium som er kjent som Declan’s House. I Ardmore finnes omfattende ruiner, inkludert et vakkert og perfekt rundtårn og en katedral fra 1100-tallet som er bygd over restene av en eldre kirke.