Hl. Paisios av Athos-Hellas, den hellige besøkende Australia (+1994) – 12. juli

http://saintpaisios.wordpress.com

SAINT PAISIOS OF MOUNT ATHOS

1pa45_small__99297-1431627270-900-900

  Hl. Paisios av Athos, Hellas (+1994)

elder-paisios

Hl. Paisios av Athos

den hellige besøkende Australia (+1994)

12. juli

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

Mye har blitt skrevet om Elderen. De som kjente ham best og sto ham nærmest har for det meste valgt å forbli stille. Jeg har imitert dem. Ikke fordi jeg var en av dem. Jeg har bare respektert hans minne. Jeg tror ikke Elderen brydde seg mye om mengde, størrelse eller publisitet. Vi var naboer i et tiår.

Jeg så folkemengdene som samlet seg i hagen hans. Vi viste pilegrimene veien til hytten hans. Jeg besøkte ham ikke ofte. Jeg fulgte visse besøkende og dro dit kun når jeg hadde stort behov. Jeg respekterte hans privat liv og tilbud om kjærlighet.

Han ble født i Kappadokia i Farasa, i 1924. Hans far var landsbyens bestyrer og hadde ti barn. Begge foreldre var kjente for sin forpliktelse til Kirken. Noen dager før de dro til Hellas, som en følge av den forferdelige katastrofen i Anatolia, ble han døpt av Hl. Arsenios av Kappadokia (+1924), som han senere skrev en vakker biografi om, og som gav ham sitt eget navn. På denne måten, som forfatteren og kunstneren Nikos Gavriil Pentzikis fra Thessaloniki sa, «er den levende fader Paisios den hensovnede fader Arsenios.» Som en spedbarnsflyktning kom han til Piraeus og ble deretter tatt med til Korfu, der hans fadder (Hl. Arsenios) sovnet inn i Herren, før barnet og hans familie flyttet videre til Konitsa. Han fullførte så vidt barneskolen og så tok opp snekkeryrket.

Etter han fullførte sin militærtjeneste, kom han til Det hellige berg for å bli munk, som var hans største ønske. Han bodde i vår skita, Hl. Panteleimon, som tilhørte det hellige Koutloumousiou-klosteret, i Esfigmenou, Filotheou, Katounakia, Hl. Galaktion på Sinafjellet, Iviron-skita, Stavronikita-klosteret, i hytten til russeren Papa Tykhon (+1968) viet til Det dyrebare kors, og i Koutloumousiou-cellen viet til Guds Moder. Selv som en ung mann, elsket han å bidra, studere og be. Han leste med særlig iver Helgenberetningene, Ørkenfedrene og Abba Isaak Syreren. Han lyttet med stor oppmerksomhet til sin åndelige far og besøkte Athos’ Eldste for å få deres råd.

Senere, selv om det ikke var hans ønske, ble han en rådgiver og veileder for mange. Han sa mye om plikten til å gjøre det som er riktig. Han brukte humor til å glatte over vanskelige situasjoner. Trøtt, syk og utmattet som han var, fortsatte han, helt til solnedgang, å berolige dem som kom med problemer. Natten var viet til bønn. Han kom i hu tusener av navn, både levende og døde, kreftsyke, dem med hjerteproblemer, de sinnssyke, besatte, lamme, rusmisbrukere, skilte ektepar, og de forlatte. Han pleide å si at han ba enda mer for de hensovnede. De trengte oss. Kun vi kunne hjelpe dem. Selv var han svært syk, men hans dårlige helse hindret ham ikke i hans åndelige strid.

Han lærte mye fra ødemarkens skole og lærte mange besøkene med fruktene av hans erfaring. Han talte om hvor nødvendig det var for sjelen å renses, å finne «en annen tenkemåte,» guddommelig rettferdighet, ærlige forhandlinger, å bringe fred til andre mennesker, selvkritisisme og behovet for praktisk opplevelse av det asketiske liv. Han var Kristussentrert og Kristologisk. «Kristus røres av vår kjærlighet og vår ydmykhet,» sa han, «og gir oss sin rikelige miskunn og nåde.»

«Vi burde starte en fabrikk der vi kan produsere gode tanker», sa han ofte. Han la stor vekt på problemer skapt av indre tanker. Mange av disse kommer fra djevlene og er forsøk på å forvrenge oss. Å sette for mye lit til slike indre tanker er ikke nyttig. Hjertet burde befris fra alle tanker. Vi hindrer Guds arbeid i vår sjel ved upassende tanker. Folk som holder på gode tanker har intet å miste. Det er de uten ydmykhet og omvendelse som plages av tomme tanker. Hvis vi tillater onde tanker, får djevlene mot. Å tro at våre indre tanker er viktige kan føre til villedelse og til og med galskap. Det foregår en stadig kamp mellom gode og vonde tanker. Ydmyke tanker aktiverer Guds nåde. Når sjelen ikke er på vakt, oversvømmes den av urene tanker og plages av psykologiske problemer. Våre indre tanker åpenbarer vår åndelige tilstand. Vi burde prøve å rette på andres upassende tanker og ikke la våre egne ta bolig i oss.

I årevis strevde han for å oppnå renhet i sjelen. Hans stadige mål var å bli renset. Han gikk i strid med stoltheten for å dyrke det åndelige livets vinmark. Han lot seg lede av Guddommelig Forsyn. Han begynte å klatre den uavlatelige bønnens stige uten å tenke seg om. Sann bønn letter, helliggjør og er til nytte. Han elsket Davids salmer. Han var ydmyk og standhaftig. Han lærte andre alltid på en enkel måte og med nåde. Hans ord var vise. Han talte med de hellige. En dag fortalte han meg, «I natt hadde jeg den beste natten i mitt liv. Jeg holdt vigilje med de hellige.» Han tok ikke imot penger fra noen. I et syn, gratulerte Hl. Arsenios ham for dette. Han nøyde seg med det han tjente fra sitt håndarbeid, som var å lage kors og ikoner trykket på tre.

Han skrev og gav ut den vidunderlige Helgenberetningen om Hl. Arsenios [Jeg var heldig nok til å kunne oversette dette verket til engelsk. Elderen ba meg ikke fortelle noen, men jeg tror det nå burde være kjent: han skrev i en vanlig kladdebok med en kulepenn. Ordene kom så fort at han nesten ikke kunne skrive fort nok og det så ut som gnister fløy ut av pennen. WJL] Han visste hva som var viktig å nevne, hva som var vesentlig, og uttrykte dette på en passende måte og med sterke beskrivelser. Etter dette, gav han ut en biografi om Elder Hadji-Jorgi, den berømte og strenge asketikeren fra Athos, hundre år etter hans død. Deretter fulgte boken hans om Athonitiske Fedre og Athonitiske Saker, der han beskrev de fromme menneskene han hadde kjent personlig, som Papa Tykhon (+1968). Kort tid etter Elder Paisios døde, gav klosteret til Hl. Johannes Teologen i Souroti [nær Thessaloniki] ut en antologi av hans brev. Han skrev også korte artikler som han gav til besøkende, samt brev som var fulle av brorskjærlighet og nåde. Han besøkte Kappadokia, Australia, og en rekke kloster i Hellas. Han ble kjent med prester, munker, nonner og en menge lekfolk.

Hans siste ord viser tydelig hvilken tilstand sjelen hans var i: «Siden jeg ikke kan knele lenger, trengs jeg ikke her på jorden mer og må dra. Det asketiske liv jeg har levd alle disse årene har ikke vært til like mye nytte som denne sykdommen.» For så mange år ba han for kreftsyke og nå var han en selv. Til tross for smerten, var han oppslukt av bønn når han gikk til sin hvile den 12. juli 1994. Han ble begravd i Hl. Johannes Teologens kvinnekloster, i Souroti, i nærheten av Thessaloniki, til trøst for mange. Graven ble raskt et pilegrimssted. Hans begravelse og minnegudstjeneste skjedde utenfor det offentlige rom, feiret av kun én prest.

Hans ord og skriverier gjør hans lære tilgjengelig for oss alle. Hans bemerkelser var nøyaktige og subtile, til en slik grad at de rørte folk dypt og hadde som mål å hjelpe dem. Folk som er åndelige har ikke mange rettigheter. Det har ikke noe imot å bli angrepet. For mye følsomhet og for mye likegyldighet er den samme ondskap. Tårer har en rensende egenskap, så lenge de blandes med svette. Disse dager ønsker vi å bli hellige med minst mulig innsats. Den største glede kommer fra offer. Det sekulære liv bygger stress. Nåde gir den største glede. Et lett liv gjør mennesker ubrukelige. Uten innsats og strev, er det ingen helligelse.

Elder Paisios strevde hardt gjennom sitt liv. Han skilte seg ut for sin askese mer enn sin lydhørhet. Han bedde og levde med en dyp oppmerksomhet på sin syndighet. Han hadde fullstendig håp og tillit til Gud. Det var lett for ham å konsentrere seg om bønn, fordi han ikke hadde mange distraksjoner. For ham, var den største fienden berømtheten han hadde fått. Han bekymret seg om retningen Hellas og moderne grekere hadde tatt, men talte aldri ned til folk.

Elder Paisios og Elder Porfyrios var ofte enige i det de sa, som om de hadde avtalt det på forhånd. Slik fungerer ortodoks spiritualitet, ved den samme Hellige Ånd. Ved Guds nåde, leste han ofte menneskers sjeler som om de var en åpen bok. Han hadde blitt opplyst og han opplyste. Hans enkle ord gjemmer, for å si det sånn, dådens visdom. Han var praktisk. Som Kirkefedrene, strømte Guds Ord ut fra hans hjerte, empirisk, erfaren og autentisk. Det var mange som ble hjulpet av kun noen få sekunder med ham. For andre, var møtet med han et viktig vendepunkt i deres liv. Vår kjennskap til ham er ikke en grunn til skryt, men ansvar og forpliktelse.

Hans minne er rent og ærverdig. Han elsket Det hellige berg høyt og hadde ærbødighet for det. Tolv tusen mennesker kom til Souroti-klosteret når minnegudstjenesten hans ble holdt i 2009. Dette taler sterkt til dem som ønsker å angripe klosterlivet på Athos på en vond og ondskapsfull måte.

Elder Paisios ba til Gud for alle og Gud velsignet ham. Han talte med de hellige om verdens problemer og ba alle om deres bønner. Gud plasserte ham i hans al fresco møtesaler [hagens hans, der han tok imot pilegrimer] så han kunne forholde seg til folk. Han var av og til streng, med kun ut av kjærlighet. En kjærlighet som var diskre, behersket og hjertelig. Det hellige berg er stolt av å ha slike Eldre i våre dager. Mange gaver ble utdelt når han sovnet inn. Mens vi strider, nyter vi dem. Han ber enda mer nå når han er i himmelen, slik han pleide å si om Hl. Arsenios. Må hans bønner være med oss når vi ser på Guds Moders hellige hytte, der store antall pilegrimer fortsetter å besøke, og tørster etter virkelig og sann hellighet.

Oversatt fra: Monk Païsios the Athonite (1924-1994) – 12 July

Reklamer

Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia

http://greatbritainofmyheart.wordpress.com

GREAT BRITAIN OF MY HEART

p712974694-5.jpg

Storbritannia

fr-andrew-phillips

Å bli og forbli en ortodoks kristen

av

Far Andrew Philips,

Colchester, Essex, Storbritannia

Kilde:

http://www.orthodoxengland.org.uk

http://www.orthodoxengland.org.uk/brorthoc.htm

ORTHODOX ENGLAND

Introduksjon

Av og til hører vi folk snakke om hvordan de ble medlemmer av Den ortodokse kirke. Selv om hver historie er interessant og kanskje til og med uvanlig, tror jeg historiene om hvordan mennesker forble trofaste ortodokse kristne, til tross for fristelse, er mer hjelpsomme.

Jeg har derfor ikke kalt denne talen, «Om å bli medlem av Den ortodokse kirke» men, «Om å bli og forbli en ortodoks kristen.» For å bli medlem av Den ortodokse kirke, som handler om eksterne forandringer, er ikke det samme som å bli en ortodoks kristen, som handler om interne forandringer. Og å forbli en ortodoks kristen er enda mer viktig, og derfor har jeg her brukt tre ganger så mye tid på det enn på å bli en ortodoks kristen.

OM Å BLI ORTODOKS

Konversjon og integrering

La oss definere våre ord her ved å si noe om dem. Først har vi det ubrukelige uttrykket «født ortodoks.» Dette finnes ikke. Ingen «fødes ortodoks», vi er alle født som hedninger. Det er derfor vi først har eksorsisme og så dåp. Mer akseptable er uttrykkene, «født i en ortodoks familie» og «vugge-ortodoks.» Det er interessant at folk som nedlatende bruker uttrykk som «født ortodoks» kaller konvertitters barn for ‘konvertitter’. Men etter deres eget uriktige språk, er ‘konvertitters’ barn «født ortodoks!»

Så har vi ordet «konvertitt.» Når folk sier de er konvertitter, spør jeg dem først: «Konvertitter til hva da?» Til greske eventyr? Til russisk mat? Til fariseisme? Til nostalgi for gammeldags anglikanisme eller katolisisme? Til en synkretisk intellektuell hobby?

Det er sant at vi på én måte alle er konvertitter fordi vi stadig må konverteres til Kristus. Dette er det vi ser i Salme 50 [51 i norske bibler]. Profeten David var også konvertert, «født på ny,» etter sin store synd. Dessverre brukes generelt ikke ordet konvertitt i en åndelig forstand, men i en sekulær en.

Jeg håper at når folk kaller seg selv for ‘konvertitter’, betyr dette at de er konvertert til kristendommen (som er det riktige ordet for ortodoksi). Jeg håper også at når de sier at de er konvertitter, betyr dette at de ble mottatt i Kirken veldig nylig. Dessverre må jeg innrømme at dette ikke alltid er tilfellet. Over årene har jeg møtt mennesker som ble medlemmer i Den ortodokse kirke ti, tjue, tretti år siden eller lengre, og som fortsatt er «konvertitter» og til Fortsett å lese «Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia»

Video: Ortodokse dåpen i Erkeenglene kloster i Levin, Ny-Zealand

https://norwayofmyheart.wordpress.com

NORWAY OF MY HEART

Ortodokse dåpen i Erkeenglene kloster i Levin, Ny-Zealand