Hl. Brendan sjøfareren Fra Irland til Nord-America (+578) & Tim Severin – Norsk bokmål

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

 

Hl. Brendan sjøfareren

Fra Irland til Nord-America (+578)

 

En tidlig kristen Kryss på godt over Hl. Brendan

 

Hl. Brendan sjøfareren

Den hellige Brendan sjøfareren

En av Irlands tolv Apostler

Brendan sjøfareren (født ca. 486, død 578 eller 583) var en irsk oppdager og helgen.

Han var sønn av Findlugh, og ble antagelig født ved Tralee i Kerry. Som barn ble han overlatt til St. Ita, en nonne som holdt til i Killeedy. Han fikk sin utdannelse ved klosterskolen til St. Jarlath, med biskop Erc av Kerry som lærer. Erc ordinerte ham til prest i 512.

Brendan hadde sin virksomhet først og fremst i den vestlige delen av Irland, hvor man finner mange steder som bærer hans navn, blant annet Mount Brandon på Dinglehalvøya. Han grunnla klostre over hele Irland, med Clonfert Abbey i Galway, ca. 559, som det viktigste. Andre kjente grunnleggelser er Annaghdown Abbey i Galway, Inishadroum Abbey i Clare og Ardfert Abbey i Kerry.

Han reiste mye og skal blant annet ha besøkt Kolomba av Iona i Argyll.

Han døde i 578 eller 583, antagelig under et besøk hos sin søster Brig i Annaghdown i Galway. Brendan skal ha forutsagt at det ville bli gjort forsøk på å holde tilbake hans legeme som relikvie, og sørget derfor for at hans død ble holdt hemmelig slik at legemet kunne fraktes til Clonfert kamuflert som bagasje som han sendte i forveien før han selv reiste hjem til klosteret.

Brendan ble raskt regnet som en helgen, og er en av Irlands tre mest berømte helgener. Han regnes med til gruppen Irlands tolv apostler.

I kunsten vises han gjerne mens han leser messen på et skip, eller stående på en hval. Sistnevnte viser til en historie om at munkene under reisen gikk i land på ryggen til en hval for å feire påskemesse. Etter messen tente de et bål på det de trodde var en holme, og måtte flykte tilbake i båtene da hvalen våknet.

Tilnavnet «sjøfareren» fikk han på grunn av boken Brendans reiser, som forteller historien om hans reise sammen med seksti munker i skinnkledde båter (currach) da han var syv år gammel. De lette etter et «forjettet land» i Atlanterhavet. Stedet har blitt identifisert som Hebridene eller andre øyer nord for Skottland, Island, Kanariøyene og Nord-Amerika, uten at man har kommet til noen enighet. Boken ble skrevet av en utvandret irsk munk og har trekk fra både tidlige kristne skrifter og irsk folklore.

 

Tim Severin

Fra Irland til Nord-America

1976-1977

En ekspedisjon ledet av Tim Severin i 1976/77 viste at det var mulig å seile med irske skinnbåter helt til Nord-Amerika. Severins bok Navigatio – The Brendan Voyage forteller i detalj om mulighetene for at historien er sann.

Wikipedia

 

Reklamer

Mellom Midgard Og Miklagard

http://synaxarion-hagiology.blogspot.com

SYNAXARION-HAGIOLOGY

Thomas Arentzen

MELLOM MIDGARD OG MIKLAGARD

helgenliv over landegrensene

De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger

og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983)

12. Juli

&

Hellige Anna vikinger av Holmgard (Novgorod)

i Russland fra Sverige (+1050)

Kilde:

http://ortodoks.org/Kirkeside/NO/sider/TEMA13/Tema13I.htm

ORTODOKS

Finnes det vikinger eller andre skandinaver i den russisk-ortodokse helgenkalender? Og i så fall hvem er disse menneskene, og hvorfor har de fått sin egen festdag i det ortodokse kirkeåret? Nærværende artikkel forsøker å besvare disse spørsmålene ved å utforske livshistoriene til to skandinaviske utvandrere og deres familier. Siktemålet har vært å sammenholde sentrale slaviske og nordiske overleveringer for å gi en mest mulig helhetlig fremstilling av helgenlivene. Det har også vært et mål å peke på deler av den kulturutvekslingen som fant sted mellom Norden og de russiske områdene i de avgjørende årene da kristendommen slo rot både blant slavere og skandinaver.

DE HELLIGE PROTOMARTYRER THEODOR VÆRINGEN VIKINGER

OG HANS SØNN JOHANNES († 983)[1]

Det russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars[2] tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945.[3] Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Fortsett å lese «Mellom Midgard Og Miklagard»

De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983) – 12. Juli

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger

og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983)

12. Juli

Kilde:

http://ortodoks.org/Kirkeside/NO/sider/TEMA13/Tema13I.htm

ORTODOKS

Det russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945. Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Kozarergaden; det var nemlig sognekirken, for mange varægere var kristne.”
Mange av de kristne var altså skandinaver som hadde reist over de store russiske elver til den gresk-romerske keiserstaden Konstantinopel ( – de gamle nordmenn kalte byen Miklagard; idag kalles den Istanbul – ) for å gå i keiserens tjeneste. En del av disse igjen valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus’.
Den 12. juli 983, omlag førti år etter nevnte fredspakt, ble to kristne væringer lynsjet av mobben på sin egen gård i Kiev. De regnes som Rus’ protomartyrer (førstemartyrer). Der finnes ikke mange historiske kilder til deres liv, men på bakgrunn av kirkelig tradisjon og det som fortelles om de to i Nestor-krøniken (som stammer fra begynnelsen av det tolvte århundre,) kan vi forsøke å danne oss et omriss av deres levned:

I keiserens tjeneste

Den russiske jords aller første martyrer bærer greske kristennavn; faren heter Theodor og sønnen Johannes. Men ikke så fra begynnelsen av:
De eldre russiske prologer kaller faren Tury, hvilket trolig er en slavifisering av det hedenske nordiske navnet Thor. Thor var et vanlig mannsnavn i Skandinavia da som nå. Men i Kirkens historie, både før og siden, har det vært vanlig å gi en konvertitt et nytt, kristent navn; så når Tury i andre kilder omtales som Theodor, kan vi anta at dette er døpenavnet han fikk i. Miklagard
Væringene er i alle fall de første slaviske helgener med disse navnene. I formene Fjodor og Ivan kom navnene senere til å bli svært så alminnelige i Russland.
Den unge Johannes skal ha vært en særdeles from og vakker yngling. Thor var i utgangspunktet en kriger, en leiesoldat i den bysantinske hird eller hær, som så mange andre vikinger var.
Hvor kom så disse to væringene fra? På bakgrunn av de kildene man har tilgjengelige idag, er det ikke mulig å si hvorfra Thor la ut på sin livsens reise. Men han har neppe forestilt seg at han skulle ende sitt jordiske liv som martyr i det store russiske riket. Størsteparten av de skandinavene som drog østover, var fra svenske områder, men vi vet at en del var fra norske. Det er heller ikke umulig at det var Thors forfedre som hadde flyttet ut, og at han selv var oppvokst i Kænugard (russ. Kiev).
Man vet ikke stort om hva som foranlediget krigerens konvertering. Det vi kan anta, er at likesom Olav Tryggvason og Harald Hårdråde, og flerfoldige andre både før og etter ham, var skandinaven i sin ungdom faren i østerled. I den store byen på Bosporos går han i keiserens tjeneste. Staden er overveldende, den kristne verdens, ja hele den kjente verdens sentrum. Hvorenn han vender seg, ser han kirkebygg og klostre. Overalt møter han kristne mennesker. Både titt og ofte hører han folk på gaten og i hjemmene tale om Jesus Kristus; kanskje treffer han nordmenn eller svensker som forteller om den mektige Hvitekrist og hans moder Maria. Før eller siden har man tatt ham med i kirken. I kirkerommet hilses han av de helliges ansikter lysende fra mosaikk-ikonene. Han får føle og lærer å kjenne den treenige Gud, skaperen av himmel og jord. Det lysner ad dag, og et gløtt av evangeliets sol har nådd nordboerens blå øyne. Slik kan det ha gått til.
Kan hende var det for den unge Thor som for Valdemar den Helliges utsendinger noen tiår senere: Under de vakre Gudstjenestene i Den hellige Visdomskatedralen (gr. Hagia Sophia) visste de ikke om de befant seg i himmelen eller på jorden, for i den skjønne katedralen ”dvæler Gud sammen med menneskene.” Det var nemlig dér, i den kristne verdens metropol, at den hedenske kriger ikledte seg Kristus og lot seg døpe.

 

Senere satte Theodor atter sine årer i de russiske elver. Formodentlig var det med en ny iver og med nye krefter han forlot livet ved hoffet. Med evangeliet i kjølvannet og Kristus i hjertet seilte han over Svartehavet og innover det store ukrainske slettelandskapet. Det bar nordover på Dnepr, en av samtidens viktigste handelsveier. Endelig slo han seg ned og stiftet bo i Kænugard. Hovedstaden i det russiske Kiev-riket var et vordende nordre Konstantinopel; om ikke lenge skulle byens kirkekupler skinne i gull. Men da den kristne væringen ankom staden, fantes hverken den fantastiske Sophia-katedralen eller det legendariske Huleklosteret. Kirken hadde ennå ikke slått rot i de østslaviske områdene, og hedendommen rådet grunnen.
På den annen side var der intet entydig fremmed og fiendtlig over hans nye hjemby. Ætlingene etter Rurik (nord. Hrørikr), fyrsteslekten i Gardariket, var skandinaviske av avstamning, og man må regne med at nordisk mål ble talt ved fyrstehoffet. Allerede under væringekongen Askold (nord. Høskuldr) den Velsignede hadde dessuten klimaet tillatt et visst kristenliv i området, slik også nevnte fredspakt vitnet om.

 

Theodor bosatte seg altså på Dneprs vestre bredd i det som idag utgjør gamlebyen i Kiev. Der stod gården hans, et to etages trehus, og der gav han trolig sønnen Johannes en god kristen oppvekst og oppdragelse.
Theodors Kænugard var et myldrested langs vannveien mellom hedensk og kristen. Et flertall talte slavisk og et mindretall nordisk; et flertall dyrket et indo-europeisk gudepantheon, et mindretall den treenige Gud. Som ortodoks kristen skandinav tilhørte Theodor med andre ord en minoritet i byen. Allikevel levet nok den gudfryktige og velhavende væringen et privilegert liv under storfyrstens vern. I hvert fall må han ha vært såpass formuende etter tjenesten hos keiseren at han ikke led noen nød.
Om hvor, når og med hvem han fikk sin sønn Johannes, forblir imidlertid kildene tause.
Årene som fulgte Hl. Olgas regentskap var preget av hedensk reaksjon og splid i herskerslekten. Som så ofte i russisk historie havnet fyrstesønnene i strid om tronen(e). Ut av brodermordenes blodpøl steg Olgas sønnesønn Valdemar (som i nordiske kilder kalles ’den store’.) Han hadde i årene 977–980 vært i Skandinavia – eller ”hinsides havet” som Nestor kaller det – etter forsterkninger i kampen mot brødrene. Ved væringehjelp maktet han å samle riket. Den norske misjonskongen Olav Tryggvason, som etter oppveksten i Estland ble oppfostret ved Valdemars hoff, var nå høvding over fyrstens hær, men hverken nordmannen eller russeren var ennå døpt.

De første russiske borgere av den himmelske stad

Den nye eneherskeren oppmuntret en renessanse for den gamle religionen og endog menneskeofring: I det Herrens år 983 avgjør Valdemars menn, etter megen krigslykke i nord, at det skal ofres til gudene. Krøniken beretter historien om de to væringenes martyrium, men merkverdig nok uten å nevne dem ved navn:

«Der var en varæger [Theodor], og hans gård stod der, hvor den hellige Gudsmoders kirke nu står, den, som Volodimer [Vladimir / Valdemar] lod bygge. Denne varæger var kommet fra Grækenland, og han holdt fast ved den kristne tro. Og han havde en søn, som var smuk på legeme og sjæl. På ham faldt loddet på grund af Djævelens misundelse. Thi Djævelen, som ville have magt over alle, tålte ham ikke, og han var en torn i hjertet; den Lede tragtede efter at udrydde ham og ophidsede folk. Og udsendingene kom og sagde til hans far:
Loddet faldt på din søn, for guderne har udset sig ham. Lad os nu gøre ofring til guderne!».

Fyrstens besatte voldsmenn vil ofre Johannes til gudene. Den myndige kriger Theodor fnyser:

«Det er ikke guder, men træ; i dag er det til, men i morgen rådner det. For de spiser ikke, ej heller drikker de eller taler, men de er gjorte af hænder i træ. Men Gud er én, Ham tjener grækerne og tilbeder, Han har skabt himlen og jorden og stjernerne og månen og solen og mennesket, og Han har givet det at leve på jorden. Men hvad har disse guder gjort? De er selv gjorte. Jeg giver ikke min søn til djævlene».

Den hellige holder fast ved troen på Skaperen, til hvem han er døpt. Utsendingenes ”guder” er intet annet enn deler av skaperverket; de kan umulig være sanne guder. Mennene syntes ikke mye om denne forklaringen; de oppildnet befolkningen og vendte mannsterke tilbake:

«Da tog de våben og gik mod ham og brød gården op om ham. Men han stod på svalegangen sammen med sin søn. De sagde til ham:
Giv din søn hid, at vi kan skænke ham til guderne! – Men han sagde:
– Hvis de er guder, så lad dem sende en gud blant sig for at tage min søn! Hvad skal I bruge ham til?
Og de råbte op og huggede svalegangen ned under dem, og således slog de dem i hjel. Og ingen ved, hvor de lagde dem».

På voldsomt vis gjorde den tallmessig overlegne mengden kort prosess med de forsvarsløse helligmennene. Hl. Theodor nektet å gi etter eller vike. Han måtte gå i døden med sin sønn fordi de var et utskudd, en del av en liten troende menighet i et land som fortsatt satte sin lit til andre makter. De ble offere for de besattes nidkjærhet, likesom Hl. Stefanus, Kirkens første martyr, ble steinet foran den ennå ikke omvendte Paulus’ øyne. Ved sin ydmykhet og sitt nederlag vitner den gamle krigeren om den allmektige Gud, skaper av alt synlig og usynlig, for kraften fullendes i svakhet. Drapet på disse blodvitnene ser ut til å ha gjort et merkelig inntrykk på russerne, og særlig på storfyrsten selv: Valdemar den store lot seg døpe bare få år senere.
Ifølge enkelte kilder skal Olav Tryggvason, Valdemars fostersønn, ha bidratt til omvendelsen av Gardar etter å ha blitt primsignet (blitt katekumen) i Miklagard.

 

Skal vi tro overleveringene, var det væringenes gård som ble valgt som skueplass da fyrsten døpte sitt folk og således vant seg navnet Valdemar den Hellige. På samme sted ble der noen år senere reist en kirke; den såkalte Tiende-kirken (som også nevnes i sitatet ovenfor) ble viet Den allhellige Gudføderskens hensovnelse. Både Hl. Olgas og Hl. Valdemars levninger ble så stedt til hvile i denne store helligdommen.
I Kiev-Huleklosterets fedrenebok paterik) beskriver den lærde biskop Hl. Simon av Vladimir og Suzdal (1226) en viss Leontij som ”the third citizen of the land of Rus” together with the two Varangians, to be crowned by Christ, for whose sake he suffered.”
De to væringene er selvfølgelig Theodor og Johannes. Siden har de to martyrene blitt kalt de første russiske borgere av den himmelske stad. Deres inntreden i den himmelske stad feires den 12. juli og relikviene hviler i Huleklosteret i Kiev.

Saint Tryphon of Petsamo Othodox Mission in Kirkenes, Norway – An Eastern Orthodox Μonastery in Norway

http://easternorthodoxchurch.blogspot.com

EASTERN ORTHODOX CHURCH

Οne day in Kirkenes, Norway – 2013

On 0.00-0.08 & 1.15: The Saint Tryphon Monastery

Kirkenes, Norway

* * *

Saint Tryphon of Petsamo Othodox Mission in Kirkenes, Norway

An Eastern Orthodox Μonastery in Norway

Saint Tryphon Monastery

Hans Væggers vei 5, 9900 Kirkenes, Norway

╰⊰¸¸.•¨*

Telephone Number: (+47) 404 00 304

E-Mail Address: len-husb@online.no

Web Address: http://www.ortodoks.no

Click HERE, HERE & HERE

Source:

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/index.htm

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/ENsite.html

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/EN/sider/TEMA6/Tema6.html

HOLY NIKOLAI ORTHODOX CHURCH IN NORWAY

Holy Trifon Skita is the first and still the only Orthodox monestary in Norway. «Skita» is a term used for a special form of a monestary. In our situation, the term expresses the size and our status both as part of and working in the Holy Nikolai Church. This limit a total and extensive monestary life in its full form. A «Skita» is a more loosly organized monastic union, often subordinated a major monestary. Holy Trifon Skita is dedicated to Holy Trifon of Petsamo His work amongst the skolté-sami population in the 16th century also included areas which later were organized as a part of Norway. Therefor he has a special relevance to us. In addition, he respresent a direct connection to the great Orthodox monastic tradition as a monk and founder of the Petsamo (Petshenga) Monestary. He built the churches in Boris-Gleb and in Neiden in 1565, the latter is a part of Holy Nikolai Orthodox Church.

Holy Trifon Skita originates in the evironment around the publication «Orthodox Røst» (Orthodox Voice) and Holy Trifon Publishing founded in 1976. Since then it has been a operated as a part of the activites of the Skita. In 1980 Holy Skita Brotherhood was established and located to the lanscape Toten, 1 1/2 hours drive north of Oslo. Here the monastic life were strenghtened and practiced according to the old monastic traditions.In addition the publishing activites were continued. Journals, books and pamphlets were published and lectures produced. The Skita produces candles for ecclesiastical use of reproduction of icons. The property was an old farm consisted of a main building, two guesthouses and a Church.

The Skita is publishing the journal ”Tabor” intended for passing on the monastic culture and visions. We emphasize prayer as a wandering «on the road to the light of Tabor». The hesychastic tradition is the framework which gives us the contemplation sought after when trying to achieve closeness and unity with God.

We do not believe this is limited to an elite, but is aveilable to all through the sacramental mysteries. Noone can achieve anything greater than the unity with Christ in the eucaristic communion. Noone can achieve more of the Spirit of God than what already is given. However, by working with the «inner self», asceticism, through prayer and spiritual consentration, we will be able to use these gifts and grow to reach «aldersmålet for Kristi fylde», as stated by the apostle. Therefor we believe the monastic values and visions also are of interest to those who are «living in the world», that these treasures may enrich and inspire all mankind, «light a fire» and initiate the longing after perfection and holyness through the love of Christ as we all, without exception, are called upon.

As a result of plans for Holy Nikolai Orthodox Church, the property at Toten were sold in the autum of 1999. A new and more appropriate location were found and in Hurdal, also north of the capital Oslo. Here it is possible to visit ut, come and take part in our daily rythm, and for those who stuggle in the busy everyday life. prayer live for a periode in sience

It is possible to visit ut, come and take part in our daily rythm, and for those who stuggle in the busy everyday life. prayer live for a periode in sience.