Hl. Paisios av Athos-Hellas, den hellige besøkende Australia (+1994) – 12. juli

http://saintpaisios.wordpress.com

SAINT PAISIOS OF MOUNT ATHOS

1pa45_small__99297-1431627270-900-900

  Hl. Paisios av Athos, Hellas (+1994)

elder-paisios

Hl. Paisios av Athos

den hellige besøkende Australia (+1994)

12. juli

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

Mye har blitt skrevet om Elderen. De som kjente ham best og sto ham nærmest har for det meste valgt å forbli stille. Jeg har imitert dem. Ikke fordi jeg var en av dem. Jeg har bare respektert hans minne. Jeg tror ikke Elderen brydde seg mye om mengde, størrelse eller publisitet. Vi var naboer i et tiår.

Jeg så folkemengdene som samlet seg i hagen hans. Vi viste pilegrimene veien til hytten hans. Jeg besøkte ham ikke ofte. Jeg fulgte visse besøkende og dro dit kun når jeg hadde stort behov. Jeg respekterte hans privat liv og tilbud om kjærlighet.

Han ble født i Kappadokia i Farasa, i 1924. Hans far var landsbyens bestyrer og hadde ti barn. Begge foreldre var kjente for sin forpliktelse til Kirken. Noen dager før de dro til Hellas, som en følge av den forferdelige katastrofen i Anatolia, ble han døpt av Hl. Arsenios av Kappadokia (+1924), som han senere skrev en vakker biografi om, og som gav ham sitt eget navn. På denne måten, som forfatteren og kunstneren Nikos Gavriil Pentzikis fra Thessaloniki sa, «er den levende fader Paisios den hensovnede fader Arsenios.» Som en spedbarnsflyktning kom han til Piraeus og ble deretter tatt med til Korfu, der hans fadder (Hl. Arsenios) sovnet inn i Herren, før barnet og hans familie flyttet videre til Konitsa. Han fullførte så vidt barneskolen og så tok opp snekkeryrket.

Etter han fullførte sin militærtjeneste, kom han til Det hellige berg for å bli munk, som var hans største ønske. Han bodde i vår skita, Hl. Panteleimon, som tilhørte det hellige Koutloumousiou-klosteret, i Esfigmenou, Filotheou, Katounakia, Hl. Galaktion på Sinafjellet, Iviron-skita, Stavronikita-klosteret, i hytten til russeren Papa Tykhon (+1968) viet til Det dyrebare kors, og i Koutloumousiou-cellen viet til Guds Moder. Selv som en ung mann, elsket han å bidra, studere og be. Han leste med særlig iver Helgenberetningene, Ørkenfedrene og Abba Isaak Syreren. Han lyttet med stor oppmerksomhet til sin åndelige far og besøkte Athos’ Eldste for å få deres råd.

Senere, selv om det ikke var hans ønske, ble han en rådgiver og veileder for mange. Han sa mye om plikten til å gjøre det som er riktig. Han brukte humor til å glatte over vanskelige situasjoner. Trøtt, syk og utmattet som han var, fortsatte han, helt til solnedgang, å berolige dem som kom med problemer. Natten var viet til bønn. Han kom i hu tusener av navn, både levende og døde, kreftsyke, dem med hjerteproblemer, de sinnssyke, besatte, lamme, rusmisbrukere, skilte ektepar, og de forlatte. Han pleide å si at han ba enda mer for de hensovnede. De trengte oss. Kun vi kunne hjelpe dem. Selv var han svært syk, men hans dårlige helse hindret ham ikke i hans åndelige strid.

Han lærte mye fra ødemarkens skole og lærte mange besøkene med fruktene av hans erfaring. Han talte om hvor nødvendig det var for sjelen å renses, å finne «en annen tenkemåte,» guddommelig rettferdighet, ærlige forhandlinger, å bringe fred til andre mennesker, selvkritisisme og behovet for praktisk opplevelse av det asketiske liv. Han var Kristussentrert og Kristologisk. «Kristus røres av vår kjærlighet og vår ydmykhet,» sa han, «og gir oss sin rikelige miskunn og nåde.»

«Vi burde starte en fabrikk der vi kan produsere gode tanker», sa han ofte. Han la stor vekt på problemer skapt av indre tanker. Mange av disse kommer fra djevlene og er forsøk på å forvrenge oss. Å sette for mye lit til slike indre tanker er ikke nyttig. Hjertet burde befris fra alle tanker. Vi hindrer Guds arbeid i vår sjel ved upassende tanker. Folk som holder på gode tanker har intet å miste. Det er de uten ydmykhet og omvendelse som plages av tomme tanker. Hvis vi tillater onde tanker, får djevlene mot. Å tro at våre indre tanker er viktige kan føre til villedelse og til og med galskap. Det foregår en stadig kamp mellom gode og vonde tanker. Ydmyke tanker aktiverer Guds nåde. Når sjelen ikke er på vakt, oversvømmes den av urene tanker og plages av psykologiske problemer. Våre indre tanker åpenbarer vår åndelige tilstand. Vi burde prøve å rette på andres upassende tanker og ikke la våre egne ta bolig i oss.

I årevis strevde han for å oppnå renhet i sjelen. Hans stadige mål var å bli renset. Han gikk i strid med stoltheten for å dyrke det åndelige livets vinmark. Han lot seg lede av Guddommelig Forsyn. Han begynte å klatre den uavlatelige bønnens stige uten å tenke seg om. Sann bønn letter, helliggjør og er til nytte. Han elsket Davids salmer. Han var ydmyk og standhaftig. Han lærte andre alltid på en enkel måte og med nåde. Hans ord var vise. Han talte med de hellige. En dag fortalte han meg, «I natt hadde jeg den beste natten i mitt liv. Jeg holdt vigilje med de hellige.» Han tok ikke imot penger fra noen. I et syn, gratulerte Hl. Arsenios ham for dette. Han nøyde seg med det han tjente fra sitt håndarbeid, som var å lage kors og ikoner trykket på tre.

Han skrev og gav ut den vidunderlige Helgenberetningen om Hl. Arsenios [Jeg var heldig nok til å kunne oversette dette verket til engelsk. Elderen ba meg ikke fortelle noen, men jeg tror det nå burde være kjent: han skrev i en vanlig kladdebok med en kulepenn. Ordene kom så fort at han nesten ikke kunne skrive fort nok og det så ut som gnister fløy ut av pennen. WJL] Han visste hva som var viktig å nevne, hva som var vesentlig, og uttrykte dette på en passende måte og med sterke beskrivelser. Etter dette, gav han ut en biografi om Elder Hadji-Jorgi, den berømte og strenge asketikeren fra Athos, hundre år etter hans død. Deretter fulgte boken hans om Athonitiske Fedre og Athonitiske Saker, der han beskrev de fromme menneskene han hadde kjent personlig, som Papa Tykhon (+1968). Kort tid etter Elder Paisios døde, gav klosteret til Hl. Johannes Teologen i Souroti [nær Thessaloniki] ut en antologi av hans brev. Han skrev også korte artikler som han gav til besøkende, samt brev som var fulle av brorskjærlighet og nåde. Han besøkte Kappadokia, Australia, og en rekke kloster i Hellas. Han ble kjent med prester, munker, nonner og en menge lekfolk.

Hans siste ord viser tydelig hvilken tilstand sjelen hans var i: «Siden jeg ikke kan knele lenger, trengs jeg ikke her på jorden mer og må dra. Det asketiske liv jeg har levd alle disse årene har ikke vært til like mye nytte som denne sykdommen.» For så mange år ba han for kreftsyke og nå var han en selv. Til tross for smerten, var han oppslukt av bønn når han gikk til sin hvile den 12. juli 1994. Han ble begravd i Hl. Johannes Teologens kvinnekloster, i Souroti, i nærheten av Thessaloniki, til trøst for mange. Graven ble raskt et pilegrimssted. Hans begravelse og minnegudstjeneste skjedde utenfor det offentlige rom, feiret av kun én prest.

Hans ord og skriverier gjør hans lære tilgjengelig for oss alle. Hans bemerkelser var nøyaktige og subtile, til en slik grad at de rørte folk dypt og hadde som mål å hjelpe dem. Folk som er åndelige har ikke mange rettigheter. Det har ikke noe imot å bli angrepet. For mye følsomhet og for mye likegyldighet er den samme ondskap. Tårer har en rensende egenskap, så lenge de blandes med svette. Disse dager ønsker vi å bli hellige med minst mulig innsats. Den største glede kommer fra offer. Det sekulære liv bygger stress. Nåde gir den største glede. Et lett liv gjør mennesker ubrukelige. Uten innsats og strev, er det ingen helligelse.

Elder Paisios strevde hardt gjennom sitt liv. Han skilte seg ut for sin askese mer enn sin lydhørhet. Han bedde og levde med en dyp oppmerksomhet på sin syndighet. Han hadde fullstendig håp og tillit til Gud. Det var lett for ham å konsentrere seg om bønn, fordi han ikke hadde mange distraksjoner. For ham, var den største fienden berømtheten han hadde fått. Han bekymret seg om retningen Hellas og moderne grekere hadde tatt, men talte aldri ned til folk.

Elder Paisios og Elder Porfyrios var ofte enige i det de sa, som om de hadde avtalt det på forhånd. Slik fungerer ortodoks spiritualitet, ved den samme Hellige Ånd. Ved Guds nåde, leste han ofte menneskers sjeler som om de var en åpen bok. Han hadde blitt opplyst og han opplyste. Hans enkle ord gjemmer, for å si det sånn, dådens visdom. Han var praktisk. Som Kirkefedrene, strømte Guds Ord ut fra hans hjerte, empirisk, erfaren og autentisk. Det var mange som ble hjulpet av kun noen få sekunder med ham. For andre, var møtet med han et viktig vendepunkt i deres liv. Vår kjennskap til ham er ikke en grunn til skryt, men ansvar og forpliktelse.

Hans minne er rent og ærverdig. Han elsket Det hellige berg høyt og hadde ærbødighet for det. Tolv tusen mennesker kom til Souroti-klosteret når minnegudstjenesten hans ble holdt i 2009. Dette taler sterkt til dem som ønsker å angripe klosterlivet på Athos på en vond og ondskapsfull måte.

Elder Paisios ba til Gud for alle og Gud velsignet ham. Han talte med de hellige om verdens problemer og ba alle om deres bønner. Gud plasserte ham i hans al fresco møtesaler [hagens hans, der han tok imot pilegrimer] så han kunne forholde seg til folk. Han var av og til streng, med kun ut av kjærlighet. En kjærlighet som var diskre, behersket og hjertelig. Det hellige berg er stolt av å ha slike Eldre i våre dager. Mange gaver ble utdelt når han sovnet inn. Mens vi strider, nyter vi dem. Han ber enda mer nå når han er i himmelen, slik han pleide å si om Hl. Arsenios. Må hans bønner være med oss når vi ser på Guds Moders hellige hytte, der store antall pilegrimer fortsetter å besøke, og tørster etter virkelig og sann hellighet.

Oversatt fra: Monk Païsios the Athonite (1924-1994) – 12 July

Reklamer

Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia

http://greatbritainofmyheart.wordpress.com

GREAT BRITAIN OF MY HEART

p712974694-5.jpg

Storbritannia

fr-andrew-phillips

Å bli og forbli en ortodoks kristen

av

Far Andrew Philips,

Colchester, Essex, Storbritannia

Kilde:

http://www.orthodoxengland.org.uk

http://www.orthodoxengland.org.uk/brorthoc.htm

ORTHODOX ENGLAND

Introduksjon

Av og til hører vi folk snakke om hvordan de ble medlemmer av Den ortodokse kirke. Selv om hver historie er interessant og kanskje til og med uvanlig, tror jeg historiene om hvordan mennesker forble trofaste ortodokse kristne, til tross for fristelse, er mer hjelpsomme.

Jeg har derfor ikke kalt denne talen, «Om å bli medlem av Den ortodokse kirke» men, «Om å bli og forbli en ortodoks kristen.» For å bli medlem av Den ortodokse kirke, som handler om eksterne forandringer, er ikke det samme som å bli en ortodoks kristen, som handler om interne forandringer. Og å forbli en ortodoks kristen er enda mer viktig, og derfor har jeg her brukt tre ganger så mye tid på det enn på å bli en ortodoks kristen.

OM Å BLI ORTODOKS

Konversjon og integrering

La oss definere våre ord her ved å si noe om dem. Først har vi det ubrukelige uttrykket «født ortodoks.» Dette finnes ikke. Ingen «fødes ortodoks», vi er alle født som hedninger. Det er derfor vi først har eksorsisme og så dåp. Mer akseptable er uttrykkene, «født i en ortodoks familie» og «vugge-ortodoks.» Det er interessant at folk som nedlatende bruker uttrykk som «født ortodoks» kaller konvertitters barn for ‘konvertitter’. Men etter deres eget uriktige språk, er ‘konvertitters’ barn «født ortodoks!»

Så har vi ordet «konvertitt.» Når folk sier de er konvertitter, spør jeg dem først: «Konvertitter til hva da?» Til greske eventyr? Til russisk mat? Til fariseisme? Til nostalgi for gammeldags anglikanisme eller katolisisme? Til en synkretisk intellektuell hobby?

Det er sant at vi på én måte alle er konvertitter fordi vi stadig må konverteres til Kristus. Dette er det vi ser i Salme 50 [51 i norske bibler]. Profeten David var også konvertert, «født på ny,» etter sin store synd. Dessverre brukes generelt ikke ordet konvertitt i en åndelig forstand, men i en sekulær en.

Jeg håper at når folk kaller seg selv for ‘konvertitter’, betyr dette at de er konvertert til kristendommen (som er det riktige ordet for ortodoksi). Jeg håper også at når de sier at de er konvertitter, betyr dette at de ble mottatt i Kirken veldig nylig. Dessverre må jeg innrømme at dette ikke alltid er tilfellet. Over årene har jeg møtt mennesker som ble medlemmer i Den ortodokse kirke ti, tjue, tretti år siden eller lengre, og som fortsatt er «konvertitter» og til Fortsett å lese «Å bli og forbli en ortodoks kristen – Far Andrew Philips, Essex, Storbritannia»

Video: Ortodokse dåpen i Erkeenglene kloster i Levin, Ny-Zealand

https://norwayofmyheart.wordpress.com

NORWAY OF MY HEART

Ortodokse dåpen i Erkeenglene kloster i Levin, Ny-Zealand

Kirken – Hl. Porfyrios av Athen, Hellas (+1991)

http://athensofmyheart.wordpress.com

ATHENS OF MY HEART

norv-3

porphyrios.jpeg

Hl. Porfyrios av Athen, Hellas (+1991)

Saint-Porphyrios-Icon-Yvonne-Hajdu-Cronin

Kirken

Hl. Porfyrios av Athen, Hellas (+1991)

http://orthodoxyislove.wordpress.com

ORTODOKSI ER KJÆRLIGHET

Kirken er uten begynnelse, uten ende og er evig, akkurat som den treenige Gud, Kirkens grunnlegger, er uten begynnelse, uten ende og er evig. Den er uskapt akkurat som Gud er uskapt. Den var før alle ider, før englene, før verdens skapelse – før verdens grunnvoll ble lagt slik Apostelen Paulus sier. Den er en guddommelig institusjon og i den bor hele guddommens fylde. Den uttrykker Guds rikelig varierte visdom. Den er mysterienes mysterium. Den var skjult og ble åpenbart ved tidenes ende. Kirken forblir urokket fordi den har Guds kjærlighet og vise forsyn som sine grunnvoller.

Den hellige Treenighetens tre Personer utgjør den evige Kirke. Englene og menneskene var i den treenige Guds vilje og kjærlighet siden begynnelsen. Vi mennesker ble ikke født nå, men var før alle tider i Guds allvitenhet.

Guds kjærlighet skaper oss i Hans bilde og likhet. Han omfavnet oss innenfor Kirken til tross for at Han kjente til vårt frafall. Han ga oss alt for også å gjøre oss til guder ved nådens frie gave. Først og fremst, misbrukte vi vår frihet og tapte vår opprinnelige skjønnhet, vår opprinnelige oppriktighet og skilte oss fra Kirken. Utenfor Kirken, langt borte fra den hellige Treenighet, mistet vi Paradis, alt. Men utenfor Kirken finnes ingen frelse, der er det intet liv. Og derfor lot ikke Gud Faders medlidende hjerte oss forbli bortkastet fra Hans kjærlighet. Han gjenåpnet for oss Paradisets porter ved tidenes ende og viste seg i kjødet.

Ved Guds enbårne Sønns guddommelige menneskevorden, ble Guds evige plan for menneskets frelse igjen åpenbart for menneskene. I sitt brev til Timoteus, sier Apostelen Paulus: stor er den gudsfryktens hemmelighet: Han som ble åpenbart i kjød, rettferdiggjort i ånd, sett av engler, forkynt iblant folkeslag, trodd i verden, tatt opp i herlighet. Apostelen Paulus’ ord er tettpakkede med betydning: guddommelige, himmelske ord!

I sin uendelige kjærlighet, gjenforente Gud oss med sin Kirke i Kristi person. Ved å stige inn i den uskapte Kirke, kommer vi til Kristus, vi trår inn i den uskapte verden. Vi troende kalles til å bli uskapt ved nåde, å bli deltakere i Guds guddommelige energier, å trå inn i guddommens mysterium, å stige over vår verdslige tankegang, å dø til det «gamle mennesket» og bli fordypet i Gud. Når vi lever i Kirken, lever vi i Kristus.

Kirkens overhode er Kristus og vi mennesker, vi kristne, er legemet. Apostelen Paulus sier, Og Han er hodet for legemet, som er Kirken. Kirken og Kristus er ett. Legemet kan ikke være foruten dets hode. Kirkens Legeme næres, helliges og lever med Kristus. Han er Herren, allmektig, allvitende, som er alle steder og oppfyller alt, vår stav, vår venn, vår bror: Kirkens søyle og faste grunnvoll. Han er Alfa og Omega, begynnelsen og slutten, grunnlaget – alt. Uten Kristus finnes ikke Kirken. Kristus er Brudgommen; hver enkelt sjel er Bruden.

Kristus forente Kirkens legeme med himmelen og med jord, med engler, mennesker og all skapning, med alt Gud har skapt – med dyr og fugler, med hver bitteliten villblomst og hvert mikroskopiske insekt. Kirken ble da fylt av Ham som fyller alt i alle, dvs. av Kristus. Alt er i Kristus og med Kristus. Dette er Kirkens mysterium.

Kristus åpenbarte enheten mellom Hans kjærlighet og oss: Kirken. På egenhånd er jeg ikke Kirken, men kun sammen med deg. Til sammen er vi alle Kirken. Alle blir innlemmet i Kirken. Vi er alle ett og Kristus er hodet. Ett legeme, ett Kristi legeme. Dere er Kristi legeme og Hans lemmer, hver etter sin del. Vi er alle ett fordi Gud er vår Far og er overalt. Når vi opplever dette er vi i Kirken. Dette er vårt Herres ønske for alle Kirkens medlemmer, slik at uttrykte det i sin yppersteprestelige bønn: at de må være ett. Men det er noe du kan forstå kun ved nåde. Vi opplever enhetens og kjærlighetens glede, og vi blir ett med alle. Det finnes ikke noe mer praktfullt enn dette!

Det viktige for oss er å stige inn i Kirken – å forene oss med våre medmennesker, med hver og éns gleder og sorger, å føle at disse er våre egne, å be for alle, å sørge for deres frelse, å glemme oss selv, å gjøre alt for dem slik Kristus gjorde for oss. I Kirken blir vi ett med hver ulykkelig, lidende og syndig sjel.

Ingen burde ønske å frelses alene uten at alle andre også frelses. Det er feil for noen å be for seg selv, at han må bli frelst. VI må elske andre og be om at ingen sjel går tapt, at alle må stige inn i Kirken. Det er det som teller. Og det er med dette ønske en burde forlate verden for å ta bolig i et kloster eller i ødemarken.

Når vi isolerer oss fra andre, er vi ikke kristne. Vi er sanne kristne når vi har en dyp følelse for at vi er medlemmer i Kristi mystiske legeme, i Kirken, i et ubrutt kjærlighetsforhold – når vi lever forent i Kristus, dvs. når vi opplever enhet i Hans Kirke. Det er derfor Kristus ber til sin Fader og sier, at de må bli ett. Han gjentar bønnen om og igjen og apostlene legger vekt på det overalt. Dette er Kirkens dypeste aspekt, dens høyeste betydning. Det er her hemmeligheten er å finne: for alle å forenes i Gud som én person. Det finnes ingen annen religion lik denne; ingen annen religion sier noe slikt. De har noe å si, men ikke dette mysteriet, dette utmerkede punktet i mysteriet der Kristus forlanger og sier til oss at det er slik vi må bli, at Han vil at vi skal bli Hans.

Vi er ett selv med dem som ikke står Kirken nær. De er langt unna på grunn av uvitenhet. Vi må be at Gud vil opplyse dem og endre dem slik at de også kan komme til Kristus. Vi ser ting på en menneskelig måte, vi beveger oss på et annet nivå og ser for oss at vi elsker Kristus. Men Kristus, som lar det regne over rettferdige og urettferdige, sier til oss: Elsk deres fiender. Vi er nødt til å be om at vi alle vil forenet, forenet i Gud. Da, hvis vi utlever denne bønnen, vil vi oppnå tilsvarende resultat; vil vi alle forenes i kjærlighet.

For Guds folk er det ikke noe som heter avstand, selv om de er tusenvis av mil fra hverandre. Uansett hvor langt unna våre medmennesker måtte være, må vi stå dem bi. Jeg har noen som stadig vekk ringer meg fra en by som ligger ved Indiahavet – Durban heter det, hvis jeg uttaler det riktig. Det er i Sør-Afrika, to timers kjøretid fra Johannesburg. Ja, for noen dager siden kom de hit. De tok med seg en syk person til England og kom først hit for å be meg lese en bønn. Jeg var meget rørt.

Når Kristus forener oss, finnes ikke avstand. Når jeg forlater dette livet vil det være bedre. Jeg vil være nærmere dere.

Kirken er det nye liv i Kristus. I Kirken finnes ingen død og intet dødsrike. Hl Johannes Evangelisten sier: Om noen holder Mitt ord, skal han aldri i evighet smake døden. Kristus gjør slutt på døden. Enhver som kommer inn i Kirken frelses; han blir evig. Livet er ett, en ubrutt kontinuitet: det finnes ikke ende, eller død. Enhver som følger Kristi bud vil aldri dø. Han dør i kjødet, død til lidenskapene, og begynner i dette liv å leve i Paradis, i vår Kirke, og deretter i evigheten. Med Kristus, blir døden omgjort til broen som vi i et øyeblikk krysser for å fortsette å leve i det lys som aldri slukkes.

Fra det øyeblikk jeg ble en munk, har jeg trodd på at døden ikke finnes. Det er det jeg følte, og slik jeg alltid føler – at jeg er evig og udødelig. Hvor praktfullt!

I Kirken som har frelsende sakramenter finnes ikke fortvilelse. Vi er kanskje dypt syndige. Men vi skrifter, presten leser bønnen, vi tilgis og vi fortsetter mot udødeligheten, uten noe uro eller frykt.

Når vi elsker Kristus, lever vi Kristi liv. Dersom vi, ved Guds nåde, lykkes i dette, vil vi befinne oss i en annen tilstand. Vi lever i en annen, misunnelsesverdig tilstand. For oss er det intet å frykte; verken døden, eller djevelen og helvete. Alle disse finnes for dem som er langt unna Kristus, for dem som ikke er kristne. For oss kristne som gjør Hans vilje, finnes ikke slikt, som Evageliet sier. Det vil si, de finnes, men når en tar livet av sitt gamle selv med dets lyster og begjæringer, legger man ikke noe vekt på djevelen og ondskap. Det bryr oss ikke. Det som er viktig er kjærlighet, å tjene Kristus og våre medmennesker. Hvis vi oppnår å føle glede, kjærlighet, fryktløs gudsdyrkelse, hvis vi er i stand til å si, Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, da kan ingen hindre oss i å stige inn i dette mysteriet.

Ved å tilbe Gud lever du i Paradis. Hvis du kjenner og elsker Kristus, lever du i Paradis. Kristus er Paradis. Paradis begynner her. Kirken er Paradis på jord, akkurat det samme som Paradis i himmelen. Det same Paradis som er i himmelen, er også her på jord. Der er alle sjeler ett, akkurat som den hellige Treenighet er tre Personer, men som forenes og utgjør én.

Vår hovedmål er å overgi oss til Kristus, å forene oss med Kirken. Hvis vi stiger inn i Guds kjærlighet, inngår vi i Kirken. Hvis vi ikke går inn i Kirken, hvis vi ikke blir ett med den jordiske Kirken her og nå, er vi i fare for å tape også den himmelske Kirke. Og når vi sier «himmelske», ikke tenk at vi vil finne blomsterhager, fjell, bekker og fugler i det andre liv. Jordisk skjønnhet finnes ikke der; der er det noe annet, noe meget opphøyd.

Den som opplever Kristus blir ett med Ham, med Hans Kirke. Han opplever en ekstatisk fryd. Dette livet er annerledes en livet andre mennesker lever. Det er glede, det er lys, det er fryd, det er opphøyelse. Dette er Kirkens liv, Evangeliets liv, Guds rike. «Guds rike er inni oss.» Kristus kommer inn i oss og vi er inni Ham. Dette skjer på samme måte som en jernstang blir ild og lys når den legges oppi ilden; så snart den tas ut av ilden blir jernstangen igjen svart og mørk.

I Kriken skjer det et guddommelig samkvem, og vi gjennomtrenges av Gud. Når vi er med Kristus er vi i lyset; og når vi lever i lyset finnes ikke mørke. Men lyset er ikke konstant; det er avhengig av oss. Det er akkurat som jernstangen, som blir mørkt når den tas ut av ilden. Mørket og lyset er uforenelige. Vi kan aldri ha mørkhet og lys samtidig. Enten lys eller mørke. Når du slår på lyset, forsvinner mørket.

For å bevare vår enhet må vi være lydhøre ovenfor Kirken og hennes biskoper. Når vi er lydhøre ovenfor Kirken er vi lydhøre ovenfor Kristus selv. Kristus ønsker at vi blir én hjord med én hyrde.

La oss ha medfølelse for Kirken. La oss elske den inderlig. Vi burde ikke godta at dens representanter kritiseres og anklages. På Det hellige fjell var ånden i hvilken jeg ble næret ortodoks, dyp, hellig og stille – uten konflikter, uten uenigheter og uten klander.

Vi burde ikke støtte dem som anklager presteskapet. Selv om vi skulle se en prest gjøre noe negativt med våre egne øyne, burde vi ikke tro det, eller tenke over det, eller snakke om det med andre. Det samme gjelder Kirkens lekmenn og alle personer. Vi er alle Kirken. De som klandrer Kirken på grunn av det hennes representanter gjør feil, mens de hevder at de hjelper til med å rette på henne, begår en stor feil. De elsker ikke Kirken. De elsker heller ikke Kristus. Vi elsker Kirken når vi med vår bønn omfavner hver og én av dens medlemmer, og gjør det Kristus gjorde – når vi ofrer oss selv, forblir årvåkne, og gjør alt på samme måte som Han som ikke skjelte igjen når Han ble utskjelt, ikke truet når Han led.

Vi må også passe på å iaktta de formelle aspektene: å delta i sakramentene, særlig den hellige Nattverden. Det er i disse tingene at en finner ortodoksien. Kristus ofrer seg selv til Kirken i sakramentene og over alt annet i Nattverden. La meg i all ydmykhet dele med dere en opplevelse jeg selv hadde av guddommelig hjelp, slik at dere kan se sakramentenes nåde.

Vår religion er religionenes religion. Den kommer fra åpenbaring, den autentiske og sanne religion. Andre religioner er menneskelige, hule. De kjenner ikke til den treenige Guds storhet. De vet ikke at vårt mål, vår skjebne, er å bli guder ved nåde, å oppnå den treenige Guds likhet, å bli ett med Ham og hverandre. Disse er ting som andre religioner ikke kjenner. Vår religions endelige mål er at de må bli ett. Her blir Kristi verk oppfylt. Vår religion er kjærlighet, den er eros, den er iver, den er galskap, den er lengsel etter guddommen. Alle disse har vi inni oss. Vår sjel forlanger at vi oppnår dem.

Men for mange er religion virkelig strev, smerte og urolighet. Derfor blir mange «religiøse» sett på som uheldige, fordi andre kan se den desperate tilstanden de er i. Og slik er det. Dette er fordi, når et menneske ikke forstår religionens dypere betydning og ikke opplever den, blir religionen en sykdom, ja, en forferdelig sykdom. Så forferdelig at mennesket mister kontroll over sine egne handlinger og blir svaksindig og feig, han fylles av smerte og uro og blir drevet at og fram av den onde ånd. Han gjør prostrasjoner, han gråter, han roper, han tror han ydmyker seg selv, og all denne ydmykheten er et Satans verk. Noen slike mennesker opplever religion som et helvete. De gjør prostrasjoner og korsets tegn i kirken og sier, «vi er uverdige syndere,» men så snart de kommer ut igjen spotter de alt som er hellig så fort noen forarger dem litt. Det er veldig tydelig noe demonisk i dette.

Den kristne religionen omvandler og helbreder folk. Men den viktigste forutsetningen for at noen skal anerkjenne og skjelne sannheten er ydmykhet. Egoisme formørker menneskets sinn, det forvirrer ham, det villeder ham, til vranglære. Det er viktig for et menneske å forstå sannheten.

Synden skaper stor psykisk forvirring hos et menneske. Og ingenting kan drive denne forvirringen bort – ingenting bortsett fra Kristi lys. Kristus tar det første skrittet: Kom til Meg, alle dere som strever… Da mottar vi dette lyset ved vår godvilje, som vi uttrykker ved vår kjærlighet til Ham, ved bønn, ved vår deltakelse i Kirkens liv og ved sakramentene.

Ofte vil verken strev, prostrasjoner eller å gjøre korsets tegn tiltrekke Guds nåde. De finnes hemmeligheter. Det viktigste er å gå forbi formalitetene og komme til det som virkelig teller. Uansett hva som gjøres, må det gjøres med kjærlighet.

Kjærlighet forstår alltid behovet for å ofre ting. Alt som gjøres med tvang vil alltid føre til at sjelen reagerer med fornektelse. Kjærlighet tiltrekker Guds nåde. Når nåden kommer, kommer Helligåndens gaver. Åndens frukt er kjærlighet, glede, fred, langmodighet, mildhet, godhet, trofasthet, saktmodighet, avholdenhet. Det er dette ting en sunn sjel i Kristus burde ha.

Med Kristus fylles et menneske med nåde og lever over all ondskap. Ondskap finnes ikke for ham. Det finnes bare godt, som er Gud. Ondskap kan ikke være. Mørkhet kan ikke være mens det er lyst. Mørket kan heller ikke omringe ham siden han har lyset.

Kilde:

Wounded by Love

The Life and the Wisdom of Elder Porfyrios

Greece

Hl. Moses fra Etiopia (+405)

http://africaofmyheart.wordpress.com

AFRICA OF MY HEART

st_moses_theethiopian

Hl. Moses fra Etiopia (+405)

Hl. Moses fra Etiopia (født 330, død 28. august 405), var en asketisk munk og prest i Egypt i det fjerde århundret. Han var også en av ørkenfedrene.

Moses var slaven til en statstjenestemann i Egypt, men ble kastet ut for tyveri og mistanke om drap. Han ble leder for en bande banditter som herjet i Nildalen med vold og frykt.

Ved en anledning hindret en gjøende hund Moses i å utføre et tuveri, og han sverget hevn på eieren. Med våpen i munnen svømte Moses over elven, til eierens hus. Denne var varslet om det som kom og gjemte seg, og den frustrerte Moses tok med seg noen av sauene hans og slaktet dem. Han forsøkte så å gjemme seg for de lokele styresmaktene ved å skjule seg med noen munker i en koloni i Wadi El Natrun i ørkenen, på det tidspunktet het plassen Sketes. Dette var i nærheten av Alexandria. Hengivelsen i livene deres sammen med freden og tilfredsheten de viste rørte Moses dypt. Han oppgav sitt gamle liv og ble en kristen, ble døpt og gikk inn i et klostersamfunn i Sketes.

Det var relativt vanskelig for Moses å tilpasse seg det regelbundne og disiplinerte klosterlivet. Også i klosteret kom han ut for «eventyr». Mens han var i cellen sin i ørkenen ble han angrepet av en gruppe røvere. Til deres overraskelse kjempet Moses tilbake og nedkjempet inntrengerne. Han dro dem så med seg til kapellet der de andre munkene var samlet til bønn. Han sa til de andre at han ikke mente det var kristent å skade røverne, og spurte hva han skulle gjøre med dem. Røverne angret, konverterte og gikk selv inn i klosterfelleskapet.

Moses var målbevisst i alt han gjore, men ble motløs når han fant at han ikke var bra nok. Tidlig en morgen tok Isidor, abbeden for klosteret, med seg Moses til taket og sammen så de dagens første solstråler kommer over horisonten. Isidor sa til Moses: «Sakte driver solstrålende natten vekk og driver fram en ny dag, og slik, sakte, blir man en perfekt kontempelativ.»

Moses viste seg å være effektiv som en profetisk, åndelig leder. Abbeden befalte brødrene til å faste en bestemt uke. Noen brødre gikk så til Moses, og han lagde et måltid til dem. Andre munker rapporterte til abbeden at Moses brøt fasten. Da de kom for å konfrontere Moses med regelbruddet endret de mening og sa «Du holdt ikke et menneskelig bud, men det var slik at du heller skulle kunne holde det gudommelige budet om å være gjestmild.» Enkelte ser dette som den tidligste alluderingen til fasten før påske, som utviklet seg på denne tiden.

Da en bror hadde gjort en synd og Mosen ble bedt om å komme på et møte for å diskutere en passende straff nektet Moses å komme. Da han ble bedt en gang til tok han en kanne med vann på skulderen. Kannen lakk, men han bar den med seg. I en annen versjon av fortellingen bærer han en kurv med sand. Da han kom fram til møtet spurte de andre ham hvorfor han bar kannen. Han svarte: «Syndene mine renner ut bak meg og jeg ser dem ikke, men i dag kommer jeg hit for å dømme en annens feil». Da de hørte dette, tilgav brødrene munken.

Moses ble åndelig leder for en koloni med eneboere i Den libyske ørken. Senere ble han ordinert til prest.

Da han var rudnt 75 pr gammel, rundt år 405, fikk brødrene i klosteret høre at en gruppe berbere planla å angripe klosteret. Brødrene ønsket å forsvarer seg, men Moses nektet dem dette. Han bad dem heller om å flykte i stedet for å ta til våpen. Sammen med sju andre ble han igjen i klosteret og tok imot inntrengerne med åpne armer, men alle åtte ble drept av bandittene.

En moderne tolkning av Moses, ser han som en apostel for ikke-vold. Relikviene hans finner man i Paromeosklosteret i Egypt.

Kilde:

Wikipedia

Video – Hl. Brendan sjøfararen (+578) & Tim Severin, Sjøferd i vår tid, 1976-1977 ╰⊰¸¸.•¨* Norsk nynorsk

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

Hl. Brendan sjøfararen

Hl. Brendan prest

Hl. Brendan voks opp hjå den heilage Ita, ei nonne som budde i Killeedy. Han vart opplærd ved klosterskulen St. Jarlath av biskop Erc av Kerry som seinare fekk han ordinert til prest i 512. Han grunnla fleire kloster over heile Irland som til dømes Clonfert kloster i Galway.

Hl. Brendan sjøfararen

Eit manuskript frå 800-talet fortel korleis Hl. Brendan og seksti andre pilegrimar rundt 530 sette til havs på leit etter Edens hage. Dei reisande skal ha sett ei frodig, grøn øy, og, vel nøgde med at dei hadde oppdaga paradiset, vend tilbake til Irland. Under den sju år lange reisa støtte dei òg på sjømonster. Stader dei kan ha vitja er Færøyane, Island, Grønland og Nord-Amerika.

Om sjøfararane verkeleg kom til Nord-Amerika ville dei ha vore dei første europearane som kom til den nye verda — 400 år føre Leiv Eiriksson og 1000 år føre Christofer Columbus. Columbus brukte i alle høve denne reiseskildringa som argument for at det skulle vera mogleg å dra til Asia over Atlanterhavet.
Seinare liv

Brendan reiste seinare rundt på Dei britiske øyane, der han vitja Wales og den heilage øya Iona. Tilbake på Irland grunnla han eit bispedøme i Annaghdown og levde resten av livet sitt der.

Ettermæle

Den irske kyrkja erklærte Brendan som helgen med festdag den 16. mai.

ts_tim_severin

Tim Severin

Sjøferd i vår tid, 1976-1977

Den irske historikaren Tim Severin laga ein båt på 1970-talet av okseskinn strekt på eit skrog av spiler. Ein slik båt ber namnet curach på irsk. Det var ein slik båt Hl. Brendan nytta på si ferd til Edens hage og no vona Severin å føra prov på at dette var mogleg. I 1976 starta Severin og fire andre på si ferd til Færøyane og vidare til Island der han vart vinteren over. Neste år reiste han om Grønland og enda ferda etter 50 døger på Newfoundland. På si ferd opplevde han mykje av det same som Brendan, fuglefjell, kval, vulkan og drivis.

Kilde: Wikipedia

the-brendan-boat-1

DSCN1947map

brendan-tim-severin

20110517_Ireland_0380

81LOe75LHgL._SL1500_


41VrxA9SzfL._SX311_BO1,204,203,200_

brendan2

brendan_mass_on_whale

Hl. Brendan

brendan-aardfert

Hl. Brendan – Dåp

DIGITAL CAMERA

Hl. Brendan – Dåp

ardfert-abbey

APP16s

3 Tubrid

Hl. Brendan – Dåp

st-ias-well-tobar

brendan-whale-colored-manuscript

images

Hl. Brendan

Brendan_Voyager

Brendan-1

aast_brendan_from_come_and_see_icons

iconexhib-2

brendan

the_voyage_of_st__brendan_the_navigator_by_codyvburkett-d5n1jke

6a01156faec925970c01a3fcd4c51e970b-800wi

saint_brendan

BrendanIcon1-1

St Brendan's Well, Valentia, 001L

ef9ede48a9f47ce089027d14e62a137f

tt_394552_st.-brendan

brendanireland1

Hl. Brendan sjøfareren Fra Irland til Nord-America (+578) & Tim Severin – Norsk bokmål

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

 

Hl. Brendan sjøfareren

Fra Irland til Nord-America (+578)

 

En tidlig kristen Kryss på godt over Hl. Brendan

 

Hl. Brendan sjøfareren

Den hellige Brendan sjøfareren

En av Irlands tolv Apostler

Brendan sjøfareren (født ca. 486, død 578 eller 583) var en irsk oppdager og helgen.

Han var sønn av Findlugh, og ble antagelig født ved Tralee i Kerry. Som barn ble han overlatt til St. Ita, en nonne som holdt til i Killeedy. Han fikk sin utdannelse ved klosterskolen til St. Jarlath, med biskop Erc av Kerry som lærer. Erc ordinerte ham til prest i 512.

Brendan hadde sin virksomhet først og fremst i den vestlige delen av Irland, hvor man finner mange steder som bærer hans navn, blant annet Mount Brandon på Dinglehalvøya. Han grunnla klostre over hele Irland, med Clonfert Abbey i Galway, ca. 559, som det viktigste. Andre kjente grunnleggelser er Annaghdown Abbey i Galway, Inishadroum Abbey i Clare og Ardfert Abbey i Kerry.

Han reiste mye og skal blant annet ha besøkt Kolomba av Iona i Argyll.

Han døde i 578 eller 583, antagelig under et besøk hos sin søster Brig i Annaghdown i Galway. Brendan skal ha forutsagt at det ville bli gjort forsøk på å holde tilbake hans legeme som relikvie, og sørget derfor for at hans død ble holdt hemmelig slik at legemet kunne fraktes til Clonfert kamuflert som bagasje som han sendte i forveien før han selv reiste hjem til klosteret.

Brendan ble raskt regnet som en helgen, og er en av Irlands tre mest berømte helgener. Han regnes med til gruppen Irlands tolv apostler.

I kunsten vises han gjerne mens han leser messen på et skip, eller stående på en hval. Sistnevnte viser til en historie om at munkene under reisen gikk i land på ryggen til en hval for å feire påskemesse. Etter messen tente de et bål på det de trodde var en holme, og måtte flykte tilbake i båtene da hvalen våknet.

Tilnavnet «sjøfareren» fikk han på grunn av boken Brendans reiser, som forteller historien om hans reise sammen med seksti munker i skinnkledde båter (currach) da han var syv år gammel. De lette etter et «forjettet land» i Atlanterhavet. Stedet har blitt identifisert som Hebridene eller andre øyer nord for Skottland, Island, Kanariøyene og Nord-Amerika, uten at man har kommet til noen enighet. Boken ble skrevet av en utvandret irsk munk og har trekk fra både tidlige kristne skrifter og irsk folklore.

 

Tim Severin

Fra Irland til Nord-America

1976-1977

En ekspedisjon ledet av Tim Severin i 1976/77 viste at det var mulig å seile med irske skinnbåter helt til Nord-Amerika. Severins bok Navigatio – The Brendan Voyage forteller i detalj om mulighetene for at historien er sann.

Wikipedia