Den hellige Declan av Ardmore (+500) – 24. juli

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

st-declans-well-ardmore-pattern-dat-247-32

f8408082-4ae3-481a-b7f5-ff502ee384e3.jpg

 

Den hellige Declan av Ardmore (+500)

24. juli

Skytshelgen for Waterford and Lismore i Irland

Den hellige Declan (Declán, Déclán, Déaglán; lat: Declanus) ble født en gang på 400-tallet i Desi (Decies) i grevskapet Waterford i den sørlige provinsen Munster i Irland. Hans fødested blir sagt å være Drumroe near Cappoquin vest i grevskapet Waterford. Det er en del forvirring om hans kronologi, men det synes mest sannsynlig at han var biskop i Waterford-området. Før den hellige Patrick av Irland (Pádraig) (ca 389-461) kom til Irland i 432, hadde landet forbindelser med kontinentet og med Wales, og folk fra det sørøstlige Irland hadde allerede slått seg ned i Wales. Disse forbindelsene har nok ført til innføringen av kristendommen og trolig også av klostervesenet som det ble praktisert i Gallia, selv om flertallet av irene fortsatte å være hedninger.

I følge Declans biografi tilhørte han gjennom sin far det dominerende kongelige dynastiet i regionalkongeriket for folket Déisi Muman. I en beretning med navnet Tugaid Ionnarbhna na nDéise, «Årsaken til utvisningen av Déise», sporet dette dynastiet sin opprinnelse gjennom ulike konger av Tara til Meath, hvor deres navn fortsatt er bevart i de lokale baroniene Deece.

Declan ble født mens foreldrene Erc og Dethiden (Deithidhe) besøkte en onkel som bodde mellom dagens Cappoquin og Lismore i Waterford. På dette stedet er det i dag en gammel kirkegård og spor av fundamenter for en kirke. Foreldrene var da ennå ikke kristne, men en prest ved navn Colman overtalte foreldrene til å døpe barnet. En annen versjon sier at han syv år gammel ble sendt til en viss Dimma (Díoma) for å oppfostres. Hun blir sagt å ha vært en utlending og kristen og bodde enten i Kildimo i Caonraighe (Kenry) i grevskapet Limerick, i området til det mektige dynastiet Dál gCais (Uí Bhriain), eller i Connor i grevskapet Antrim. Mens Declan var i Dimmas varetekt, ble han omvendt og døpt av en av de utallige irske helgenene ved navn Colman, trolig enten den hellige Colman av Kilcolman nær Ardmore eller den hellige Colman av Lismore.

Declan studerte senere i en slags celle sammen med to eller tre andre, men det er ingen grunn til å betrakte dette som noen slags monastisk grunnleggelse. Det synes som om Declan deretter reiste til kontinentet for å fortsette sine studier og at han ble presteviet og muligens konsekrert til biskop,

Declan hadde en så stor lengsel etter å vende tilbake til Irland fra Roma, at han brukte en mirakuløs svart klokke som han hadde i sin besittelse, til å tilkalle en tom farkost for å transportere ham hjem. Klokken var plassert i en kampestein, og da Declan ba, fløt steinen ut i sjøen.

Han fulgte etter den og til slutt førte den ham til lands i Ardmore (Ard Mór, Árd Móre, Aird Mhór) i baroniet Decies i Drum i det nåværende grevskapet Waterford. Der arbeidet Declan pliktoppfyllende blant folket og bygde en kirke.

Kampesteinen, som i virkeligheten er en flyttblokk befinner seg fortsatt på stranden i Ardmore og kalles St. Declan’s Stone.

Han begrenset ikke sitt arbeid til Ardmore og regionen Déise, men han reiste også lenger unna og spesielt til Cashel. Det første Declan gjorde da han kom hjem, var å besøke Cashel, som tradisjonelt var senteret for den verdslige makten i Munster og da biografien ble skrevet, også sete for den sørlige erkebiskopen. Han skal ha vært på svært vennskapelig fot med kong Aengus av Munster, så hans innflytelse må derfor ha vært betydelig.

Fra Ardmore evangeliserte Declan i områdene rundt dagens Waterford og Lismore, selv om han mislyktes med å kristne kongen for Déisi-folket. Han grunnla kirken i Ardmore etter at han var vigslet til biskop, og det ble stadfestet som bispesete av Patrick på synoden i Cashel i 448. Da Declan ble gammel, trakk han seg tilbake til en eneboercelle der, og gamle bygninger indikerer at det både har vært et kloster og en eneboercelle der. I tillegg er det en hellig kilde.

Declan døde en gang sent på 400-tallet, og ifølge hans biografi døde han i sitt kloster i Ardmore og ble deretter gravlagt der. Over hans antatte grav står restene av et tidlig oratorium som er kjent som Declan’s House. I Ardmore finnes omfattende ruiner, inkludert et vakkert og perfekt rundtårn og en katedral fra 1100-tallet som er bygd over restene av en eldre kirke.

 

 

 

 

Reklamer

Den hellige Liberata eller Wilgefortis (119-139) – 20. juli

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

Den hellige Liberata eller Wilgefortis (119-139)

20. juli

Wilgefortis var en av ni døtre av den hedenske kongen av Portugal. Sammen med søsknene ble hun kristen, og hun avla kyskhetsløfte. Faren ville at hun skulle gifte seg med den hedenske kongen av Sicilia, men da ba hun til Gud at han ville gjøre henne så lite tiltrekkende at ingen mann ville se på henne igjen. Gud lot det da vokse ut bart og skjegg i ansiktet hennes, og frieren forsvant. Faren spurte hvordan dette hadde gått til, og hun svarte at hun ikke ville ha noen annen brudgom enn den korsfestede. Rasende sa faren at hun skulle få det som hun ville – og korsfestet henne.

Liberata ble født i år 119 i Balcagia, nå Bayona (gal: Baiona) i provinsen Pontevedra i det sørvestre hjørnet av regionen Galicia i det nordvestre Spania. Hun var datter av de hedenske foreldrene Lucius Castelius Severus og hans hustru Calsia. Han var romersk guvernør i provinsene Gallaecia og Lusitania, som utgjør den vestligste delen av Den iberiske halvøy.

En gang mens mannen var ute og reiste i sine områder, fødte Calsia ni døtre i én fødsel. Hun ble skremt av denne flerfødselen og var full av avsky over det faktum at hun hadde født nilinger som om hun var en simpel bondekone (eller et dyr!). Hun fryktet å bli avvist av mannen for ekteskapelig utroskap, så hun bestemte seg for å kvitte seg med de uønskede døtrene. Hun overlot dem til sin trofaste tjenestepike Sila og ga henne ordre om å drukne dem i største hemmelighet i Río Miñor. Mannen kan ikke ha visst om graviditeten og i alle fall ikke om fødselen.

Men tjenestepiken Sila var nettopp blitt døpt som kristen, så på vei til elven innså hun at hun ikke kunne begå en slik fryktelig forbrytelse. Derfor dro hun til en vennligsinnet families hjem og fikk jentebarna døpt av den hellige biskop Ovidius (San Ovidio) med navnene Quiteria, Liberata, Victoria, Marina, Germana, Eufemia, Marciana, Genibera og Basilia, og de vokste opp i den kristne tro. Av Gudsfrykt ofret de ni søstrene sin jomfruelighet til Herren.

I det andre århundret nådde en fryktelig forfølgelse av de kristne også til Balcagia. Hedningene anga de hellige jomfruene, som ble arrestert og brakt for guvernør Lucius Castelius. Han truet dem med straff hvis de holdt fast ved kristendommen, men de svarte fast at de foretrakk å dø tusen ganger i stedet for å oppgi troen på Kristus. Castelius ble imponert over jentenes styrke og fant også at de hadde en forbløffende likhet med hans hustru. Han spurte om deres opprinnelse og kalte på Calsia, som straks anerkjente dem som sine døtre. Deretter fulgte en kamp i hans hjerte mellom farskjærligheten og en guvernørs plikter. Da han fikk vite at de var hans egne døtre, inviterte han dem til å gi avkall på Kristus i bytte for å kunne leve omgitt av den luksus og komfort som var deres fødselsrett. Han gjorde sitt ytterste for å overbevise dem og ba dem inntrengende om å ofre til gudene. Deres mor prøvde også å overtale dem under mange tårer, men ingenting lyktes. Dette gjorde faren rasende, så han fornyet truslene og ga dem en dag til å bestemme seg for å tilbe avgudene eller dø.

De ni søstrene ble enige om å forhindre den forbrytelsen det ville være dersom det var deres egen far som drepte dem, så de flyktet fra byen etter hver sin rute. Deretter ble hver av dem fanget og led martyrdøden i ulike områder over hele den kjente verden rundt Middelhavet.

De to hellige søstrene Marina (Mariña, Marinha, Margarida, Gema) og Liberata (Librada, Libérate) ha lidd martyrdøden på korset den 18. januar 139 i en alder av tyve år i byen Aguas Santas nær Orense i Galicia. De franske kildene sier at Liberata (Sainte-Libérate) ble halshogd i skogen Montus og ligger i en sarkofag fra 1300-tallet i den befestede kirken Saint-Jean-Baptiste i Mazéres. tre mil fra sin søster Quiteria i Aire-sur-l’Adour. Festen for Marina feires den 18. juli, mens Liberata feires den 20. juli.

Når det gjelder hennes syv andre «søstre», skal den hellige Quiteria ha lidd martyrdøden i Aire-sur-l’Adour i Gascogne i Sør-Frankrike, alternativt i Marjaliza i provinsen Toledo i regionen Castilla-La Mancha, og hennes minnedag er 22. mai. Den hellige Victoria (Vitoria, Rita) feires den 17. november sammen med Acisclus av Córdoba. Den hellige Germana (Gemma) skal ha lidd martyrdøden i Numidia, en av de romerske provinsene i Afrika, som en av gruppen den hellige Paulus av Numidia og sytten ledsagere som har minnedag 19. januar. Basilia (Basilissa) er den samme som den hellige Basilla av Smyrna, mens den hellige Marciana (Marica) led martyrdøden i Toledo og har minnedag den 12. juli. Den hellige Eufemia (Eumelia) led martyrdøden i Auria i Orense og minnes den 16. september. For den hellige Genibera (Genebra, Gemma) oppgir kildene ingen minnedag.

Den hellige Wilgefortis som en helgen som har makt til å ta bort triste tanker, og derfra er det utledet at hennes beskyttelse strekker seg til alle de onder som man ønsker å unngå, spesielt skrøpeligheter og plager. Samtidig er hun den som gir oss godene fred og ro.

På korset sa Liberata til de tilstedeværende at alle som ville huske hennes lidelse, skulle bli befridd fra alle byrder og vanskeligheter. Dette har ført til at hun ble påkalt av menn og kvinner som var fanget i ulykkelige ekteskap. I England er hennes patronat mer spesifikt: Hun påkalles av kvinner som ønsker å kvitte seg med brysomme ektemenn (to be disencumbered) under navnet Uncumber.

Hennes navn på de forskjellige språk viser til hjelp og befrielse fra bekymringer: Liberata (latin, Galicia og Italia), Libérate, Livrade (Frankrike), Livrade (Gascogne), Librada (Spania), Uncumber (England), Kümmernis, Kummernis, Gehilfe, Hülfe, Hulpe (Hilfe) (Tyskland), Ontkommer, Ontkommena, Oncommer, Ontcommer, Ontcommene, Ontcommenit, Ohnkummer (Nederland), Komina, Comera, Comeria, Cumera, Cumerana, Cumernissa, Kumerana, Kummernus, Kumini, Kumernus, Dignefortis, Dinjefortis, Hilgefortis, Reginfledis, Regenfledis, Múnia (i Barcelona, kult utdødd), Combre, Souci, Wilgefortis, Vilgefortis, Virgefortis, Vierge Forte (i Provençe), Eutropia (i Hellas) og Starosta (i Tsjekkia).

Video – «Gudførerinne og Jomfru» på norsk og gresk

http://edelweissofmyheart.wordpress.com

EDELWEISS OF MY HEART

ygucs2.jpg

«Gudførerinne og Jomfru» på norsk og gresk

https://sites.google.com/site/heilageherman/

Hl. Herman av Alaska menighet

Kristiansand, Noreg

NORWAY

Pilegrimstur til Den hellige øya Selja, Norge, 2014

http://havefaithorthodoxy.wordpress.com

HAVE FAITH – ORTHODOXY

Selja_foto_Selja-forlag_640x426.jpg

Pilegrimstur til Den hellige øya Selja, Norge, 2014

Kilde:

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/index.htm

DEN ORTODOKSE KIRKE I NORGE

HELLIGE NIKOLAI MENIGHET

Hvor Sunniva og hennes reisefeller (seljumennene) kom fra Irland og tok sin tilflukt for å bevare sin kristne tro og hvor de endte sine dager en gang på 900-tallet. Her ble levningene deres funnet i 994-995 etter underfulle tegn, som fikk kong Olav Tryggvason på Tinget på Dragseid like ved (hvor 4 fylker vedtok å gå over til kristendommen) til å erklære henne som hellig. Det ble så bygget kirker og kloster og domkirke her.

Hvert år har vi fra hl. Nikolai menighet og filialer arrangert pilegrims-reise hit – nå omtrent for tyvende året på rad. Vi har ofte en samling med foredrag eller utstilling eller konsert kvelden før (7. juli) og på selve helligdagen 8. juli forretter vi liturgi i kirken i Selje (på fastlandet) – vi har tidligere pleid å ha liturgien ute på Selja-øya, men værforhold og annet gjør det for vanskelig. I fjor hadde vi med oss mama Mamuka og kor fra Georgia, i år hadde vi også med oss deltakere med tilknytning til Georgia – moder Thavoria og søstrene fra Valldalsklosteret som nå endelig har blitt opprettet OG f. Damaskinos som hører til det nyopprettede Seljeklosteret – alt under den georgiske kirkens jurisdiksjon! F. Damaskinos forrettet med oss i liturgien og m. Thavoria og nonnene fra Valldal gjorde tjeneste som kor. Og vi forretett både på norsk, engelsk og georgisk og gresk og kirkeslavisk!

Etter liturgien og en kort frokost, begav vi oss over til den hellige Selja-øya, og gikk i prosesjon fra båten gjennom klosterruinene og opp den bratte fjellsiden, tok en pust med litt informasjoner i ruinen etter hl. Sunnivas kirke hvor hennes relikvier befant seg i et praktfullt skrin inntil det ble flyttet til Bergen på slutten av 1200-tallet.

Videre gikk vi til Mikaelshola, hvor relikviene etter hl. Sunniva og selju-mennene ble funnet på slutten av 900-tallet. Her hadde vi bønnestund (moleben). Vel nede igjen kunne vi fylle flasker med vann fra den hellige kilden, før vi begav oss tilbake til fastlandet.

Den georgiske ortodokse kirken har tatt moder Thavoria og hennes fellesskap inn under sin jurisdiksjon og vedtatt å godkjenne opprettelsen av klosteret i Valldal (foreløpig innstallert i Norddal like ved) og et munkekloster på Selja (foreløpig innstallert i et hus tilhørende kunstneren Amdan på fastlandet, hvor f. Damaskinos bor). Oppe i hulen er det hengt opp en kopi av opprettelsesdokumentet for klosteret!

I Kommunehuset var det arrangert en utstilling av hele historien til hl. Sunniva og Selja like til opprettelsen av det ortodokse klosteret der, og en fin presentasjon av den ortodokse kirke og tro. Dette var noe kommuneledelsen hadde ønsket og tatt initiativ til!

Været 8. juli var strålende og kunne ikke blitt bedre. Så på alle vis var dette en svært vellykket og velsignet pilegrimstur.

Far Johannes

 

Heilage Sunniva på Selje i Noreg frå Irland (+996) – 8 juli

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

-d=331&p=6436&t=4&.jpeg

i34

Heilage Sunniva på Selje i Noreg frå Irland (+996)

8 juli

Den heilage Sunniva eller Sankt Sunniva er ei kvinne som skal ha levd på 900-talet. Ho var vernehelgen for Bjørgvin bispedøme såvel som heile Vestlandet. I dag blir ho framleis rekna som vernehelgen for denne landsdelen, i tillegg til Bergen og nordisk ungdom. Minnedagen hennar er 8. juli.

Sunniva var ei irsk kongsdotter som flykta frå ein heidensk konge som ville gifta seg med henne. Ho kom med skip til øya Selja i Selje kommune, der ho og følgjet slo seg ned i ei hole. Folk som budde på staden meinte utlendingane stal sau av dei, og sende etter Håkon Jarl. Då Sunniva bad til Gud om at dei ikkje måtte falla i hendene på heidningane, fall tunge steinar ned og stengde igjen inngangen til hola. I ettertid skal mange under ha skjedd på øya, og då kong Olav Tryggvason fekk flytta steinblokkene i 996 fann dei kroppen til Sunniva, like heil som då ho levde.

Kilde: Wikipedia

Hellige Trifon skita, Kirnenes, Norge – Et ortodokst kloster i Norge

20141002_1205-1.jpg

Hellige Trifon skita, Kirnenes, Norge

Et ortodokst kloster i Norge

Hellige Trifon skita

Hans Væggers vei 5, 9900 Kirkenes, Norge

╰⊰¸¸.•¨*

Telefonnummer: (+47) 404 00 304

E-post-adresse: len-husb@online.no

Web-adresse: http://www.ortodoks.no

Klikk HER, HER & HER

Kilde:

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/index.htm

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/NO/sider/TEMA6/Tema6.html

DEN ORTODOKSE KIRKE I NORGE

HELLIGE NIKOLAI MENIGHET

På klosteret i Hurdal ble det i 2010 innviet en ny kirke (70 kvm i mur) til ære for hl. Trifon av Petsjenga. Det arkitektonske forbildet for denne er hl. Nikolais kirke i Banja Rudnicka i Kosovo (1400-tallet). Ikonostas i utskåret nøttetre fra Serbia, og en gruppe på tre studenter og en lærer fra et kirkelig kunstakademi i Serbia har llaget freskene innvendig. Tegningen viser ikonostasen og bildet kirken i Banja Rudnicka.

HISTORIKK

Juni 2010
Det går fremover med arbeidene på den nye kirken på Skitaen i Hurdal:
Ove G Svele har kommet langt med ikonene til ikonostasen og de serbiske freskomalerne er i fulle sving med penslene. I slutten av juni begynner Kirsten og Svein Sandvoll å legge glassmosaikk på apsiskuppelen, og en dyktig blikkenslager er i sving med å lage kuppel i kopper til kirken.

Juli 2010
Nytt! Avisen Vårt Land hadde 27.juli en reportasje fra hellige Trifons skita i Hurdal.Det bygges nå ny kirke i kloseret viet til ære for hl. Trifon. Linken nedenfor fører til avisens billedarkiv med flere bilder fra klosteret og den nye kirken.

Hl. Trifon Skita er det første og fremdeles eneste ortodokse kloster i landet. ”Skita” er betegnelse på en bestemt klostertype, men i vår sammenheng er det i første rekke et uttrykk for vår størrelse og for det faktum at vår situasjon som del av en menighet og arbeide i en menighet hindrer utfoldelse av det fulle og omfattende klosterliv i egentlig forstand. En skita er en mer løst organisert monastisk sammenslutning, ofte som underavdeling av et annet kloster. Hl. Trifon skita er viet til ære for den hellige Trifon av Petsamo som levde på 1500 tallet og som misjonerte blant skolte (samene) i bl.a. det som senere ble norsk land. Han har derfor spesiell relevanse for oss. I tillegg representerer han en direkte tilknytning til den store ortodokse monastiske tradisjon, ettersom han var munk og opprettet Petsamo (Petshenga) klosteret. Han bygget også kirkene i Boris-Gleb og i Neiden i 1565 (den siste er en del av hl.Nikolai menighet).

Hl. Trifon Skita har sin opprinnelse i miljøet rundt Tidsskriftet ”Ortodoks Røst” og ”Hl.Trifon Forlag” som ble opprettet i 1976 og som siden har fortsatt som en del av Skitaens virksomhet. I 1980 ble dette utvidet til Hl.Trifon Broderskap, som i 1985 ble til Hl.Trifon Skita og lokalisert til Sivesind (Eina) på Toten. Her ble klosterlivet konsolidert og styrket ifølge de gamle monastiske tradisjoner. Her ble forlaget drevet videre: tidsskrift, menighetsblad og bøker ble utgitt, artikler og foredrag formidlet. Klosteret produserer også bivokslys for kirkelig bruk, og ikonreproduksjoner. Eiendommen, som var et gammelt gårdstun, inneholdt hovedbygning, to gjestehus og kirke innredet i låven.

Skitaen utgir tidsskriftet ”Tabor” som skal formidle den monastiske kultur og visjon som vi befinner oss i. Vi legger vekt på bønn som en vandring på ”veien mot lyset fra Tabor”.Den hesykhastiske tradisjonen angir rammene for dette og gir oss kontemplasjon som etterlengtet mål Det dreier seg om en mystisk vei mot enhet med Gud som Lyset.

Dette tror vi ikke er forbeholdt en elite, men at det er tilgjengelig for alle i de sakramentale mysteriene. Ingen kan med egen anstrengelse oppnå noe større enn enheten med Kristus i den eukaristiske kommunionen ingen kan oppnå mer av Guds Ånd enn det som allerede er gitt, men gjennom arbeide på seg selv, askese, i form av bønn og åndelig konsentrasjon kan vi benytte oss er av disse gaver, og slik vokse mot ”aldersmålet for Kristi fylde” , som apostelen sier.Derfor tror vi at de monastiske verdier og visjoner er av interesse også for dem som lever ”i verden” , at disse skatter kan berike og anspore alle mennesker, ”tenne en ild” og gi lengsel etter fullkommenhet og hellighet i Kristi kjærlighets Ånd slik vi er kalt til, alle uten unntak.

Som følge av planer for menigheten, ble eiendommen på Eina forlatt høsten 1999. Vi har nå tatt eiendommen i Hurdal i bruk og det er igjen mulig å besøke oss og ta del i vår dagsrytme for en tid og bo i stillet og bønn, også for dem som ellers må henge med i hverdagens travelhet.

button_ask_a_question3

Saint Tryfon Orthodox Monastery (Skete) in Hurdal, Norway

http://heavenonearthorthodoxy.wordpress.com

HEAVEN ON EARTH – ORTHODOXY

Økolandsby 2.jpeg

Saint Tryfon Orthodox Monastery (Skete) in Hurdal, Norway

Telephone Number:
63 98 96 80
Priest Email Address:
fader.johannes@ortodoks.org
Web Address:
http://www.ortodoks.org

Saint Tryphon Skete

Rv180

Hurdal, Akershus, Norway

Click here