De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983) – 12. Juli

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

De Hellige Protomartyrer Theodor væringen Vikinger

og hans sønn Johannes i Kiev fra Norge (+983)

12. Juli

Kilde:

http://ortodoks.org/Kirkeside/NO/sider/TEMA13/Tema13I.htm

ORTODOKS

Det russiske riket ble kristnet i år 988 e.Kr. ved Hl. Vladimir. Riket er ikke identisk med dagens Russland, men kaltes Rus’ og var sentrert om byene Kiev og Novgorod. Den dominerende folkegruppen var østslavere. Herskerslekten og andre ved hoffet var imidlertid av skandinavisk avstamning og hadde skandinaviske navn; Vladimirs farmor var Hl. Olga, og hennes navn er opprinnelig det nordiske ’Helga’ uttalt på russisk.
Alt lenge før Valdemars tid hadde der funnes døpte i det store riket. I den gamle russiske krøniken Beretningen om de svundne år forteller munken Nestor om en fredspakt som inngås mellom den russiske fyrst Igor og det bysantinske keiserhus i år 945. Det går klart frem av avtalen at russerne i religiøst henseende består av to hovedgrupper, de kristne og de som holder seg til hedendommen: ”de kristne russere blev taget i ed i den hellige Elias’ kirke, som står oven for bækken for enden af Pasyncaja Beseda og Kozarergaden; det var nemlig sognekirken, for mange varægere var kristne.”
Mange av de kristne var altså skandinaver som hadde reist over de store russiske elver til den gresk-romerske keiserstaden Konstantinopel ( – de gamle nordmenn kalte byen Miklagard; idag kalles den Istanbul – ) for å gå i keiserens tjeneste. En del av disse igjen valgte å slå seg ned i Gardar eller Gardariket, som er det gamle norrøne navnet på russernes rike Rus’.
Den 12. juli 983, omlag førti år etter nevnte fredspakt, ble to kristne væringer lynsjet av mobben på sin egen gård i Kiev. De regnes som Rus’ protomartyrer (førstemartyrer). Der finnes ikke mange historiske kilder til deres liv, men på bakgrunn av kirkelig tradisjon og det som fortelles om de to i Nestor-krøniken (som stammer fra begynnelsen av det tolvte århundre,) kan vi forsøke å danne oss et omriss av deres levned:

I keiserens tjeneste

Den russiske jords aller første martyrer bærer greske kristennavn; faren heter Theodor og sønnen Johannes. Men ikke så fra begynnelsen av:
De eldre russiske prologer kaller faren Tury, hvilket trolig er en slavifisering av det hedenske nordiske navnet Thor. Thor var et vanlig mannsnavn i Skandinavia da som nå. Men i Kirkens historie, både før og siden, har det vært vanlig å gi en konvertitt et nytt, kristent navn; så når Tury i andre kilder omtales som Theodor, kan vi anta at dette er døpenavnet han fikk i. Miklagard
Væringene er i alle fall de første slaviske helgener med disse navnene. I formene Fjodor og Ivan kom navnene senere til å bli svært så alminnelige i Russland.
Den unge Johannes skal ha vært en særdeles from og vakker yngling. Thor var i utgangspunktet en kriger, en leiesoldat i den bysantinske hird eller hær, som så mange andre vikinger var.
Hvor kom så disse to væringene fra? På bakgrunn av de kildene man har tilgjengelige idag, er det ikke mulig å si hvorfra Thor la ut på sin livsens reise. Men han har neppe forestilt seg at han skulle ende sitt jordiske liv som martyr i det store russiske riket. Størsteparten av de skandinavene som drog østover, var fra svenske områder, men vi vet at en del var fra norske. Det er heller ikke umulig at det var Thors forfedre som hadde flyttet ut, og at han selv var oppvokst i Kænugard (russ. Kiev).
Man vet ikke stort om hva som foranlediget krigerens konvertering. Det vi kan anta, er at likesom Olav Tryggvason og Harald Hårdråde, og flerfoldige andre både før og etter ham, var skandinaven i sin ungdom faren i østerled. I den store byen på Bosporos går han i keiserens tjeneste. Staden er overveldende, den kristne verdens, ja hele den kjente verdens sentrum. Hvorenn han vender seg, ser han kirkebygg og klostre. Overalt møter han kristne mennesker. Både titt og ofte hører han folk på gaten og i hjemmene tale om Jesus Kristus; kanskje treffer han nordmenn eller svensker som forteller om den mektige Hvitekrist og hans moder Maria. Før eller siden har man tatt ham med i kirken. I kirkerommet hilses han av de helliges ansikter lysende fra mosaikk-ikonene. Han får føle og lærer å kjenne den treenige Gud, skaperen av himmel og jord. Det lysner ad dag, og et gløtt av evangeliets sol har nådd nordboerens blå øyne. Slik kan det ha gått til.
Kan hende var det for den unge Thor som for Valdemar den Helliges utsendinger noen tiår senere: Under de vakre Gudstjenestene i Den hellige Visdomskatedralen (gr. Hagia Sophia) visste de ikke om de befant seg i himmelen eller på jorden, for i den skjønne katedralen ”dvæler Gud sammen med menneskene.” Det var nemlig dér, i den kristne verdens metropol, at den hedenske kriger ikledte seg Kristus og lot seg døpe.

 

Senere satte Theodor atter sine årer i de russiske elver. Formodentlig var det med en ny iver og med nye krefter han forlot livet ved hoffet. Med evangeliet i kjølvannet og Kristus i hjertet seilte han over Svartehavet og innover det store ukrainske slettelandskapet. Det bar nordover på Dnepr, en av samtidens viktigste handelsveier. Endelig slo han seg ned og stiftet bo i Kænugard. Hovedstaden i det russiske Kiev-riket var et vordende nordre Konstantinopel; om ikke lenge skulle byens kirkekupler skinne i gull. Men da den kristne væringen ankom staden, fantes hverken den fantastiske Sophia-katedralen eller det legendariske Huleklosteret. Kirken hadde ennå ikke slått rot i de østslaviske områdene, og hedendommen rådet grunnen.
På den annen side var der intet entydig fremmed og fiendtlig over hans nye hjemby. Ætlingene etter Rurik (nord. Hrørikr), fyrsteslekten i Gardariket, var skandinaviske av avstamning, og man må regne med at nordisk mål ble talt ved fyrstehoffet. Allerede under væringekongen Askold (nord. Høskuldr) den Velsignede hadde dessuten klimaet tillatt et visst kristenliv i området, slik også nevnte fredspakt vitnet om.

 

Theodor bosatte seg altså på Dneprs vestre bredd i det som idag utgjør gamlebyen i Kiev. Der stod gården hans, et to etages trehus, og der gav han trolig sønnen Johannes en god kristen oppvekst og oppdragelse.
Theodors Kænugard var et myldrested langs vannveien mellom hedensk og kristen. Et flertall talte slavisk og et mindretall nordisk; et flertall dyrket et indo-europeisk gudepantheon, et mindretall den treenige Gud. Som ortodoks kristen skandinav tilhørte Theodor med andre ord en minoritet i byen. Allikevel levet nok den gudfryktige og velhavende væringen et privilegert liv under storfyrstens vern. I hvert fall må han ha vært såpass formuende etter tjenesten hos keiseren at han ikke led noen nød.
Om hvor, når og med hvem han fikk sin sønn Johannes, forblir imidlertid kildene tause.
Årene som fulgte Hl. Olgas regentskap var preget av hedensk reaksjon og splid i herskerslekten. Som så ofte i russisk historie havnet fyrstesønnene i strid om tronen(e). Ut av brodermordenes blodpøl steg Olgas sønnesønn Valdemar (som i nordiske kilder kalles ’den store’.) Han hadde i årene 977–980 vært i Skandinavia – eller ”hinsides havet” som Nestor kaller det – etter forsterkninger i kampen mot brødrene. Ved væringehjelp maktet han å samle riket. Den norske misjonskongen Olav Tryggvason, som etter oppveksten i Estland ble oppfostret ved Valdemars hoff, var nå høvding over fyrstens hær, men hverken nordmannen eller russeren var ennå døpt.

De første russiske borgere av den himmelske stad

Den nye eneherskeren oppmuntret en renessanse for den gamle religionen og endog menneskeofring: I det Herrens år 983 avgjør Valdemars menn, etter megen krigslykke i nord, at det skal ofres til gudene. Krøniken beretter historien om de to væringenes martyrium, men merkverdig nok uten å nevne dem ved navn:

«Der var en varæger [Theodor], og hans gård stod der, hvor den hellige Gudsmoders kirke nu står, den, som Volodimer [Vladimir / Valdemar] lod bygge. Denne varæger var kommet fra Grækenland, og han holdt fast ved den kristne tro. Og han havde en søn, som var smuk på legeme og sjæl. På ham faldt loddet på grund af Djævelens misundelse. Thi Djævelen, som ville have magt over alle, tålte ham ikke, og han var en torn i hjertet; den Lede tragtede efter at udrydde ham og ophidsede folk. Og udsendingene kom og sagde til hans far:
Loddet faldt på din søn, for guderne har udset sig ham. Lad os nu gøre ofring til guderne!».

Fyrstens besatte voldsmenn vil ofre Johannes til gudene. Den myndige kriger Theodor fnyser:

«Det er ikke guder, men træ; i dag er det til, men i morgen rådner det. For de spiser ikke, ej heller drikker de eller taler, men de er gjorte af hænder i træ. Men Gud er én, Ham tjener grækerne og tilbeder, Han har skabt himlen og jorden og stjernerne og månen og solen og mennesket, og Han har givet det at leve på jorden. Men hvad har disse guder gjort? De er selv gjorte. Jeg giver ikke min søn til djævlene».

Den hellige holder fast ved troen på Skaperen, til hvem han er døpt. Utsendingenes ”guder” er intet annet enn deler av skaperverket; de kan umulig være sanne guder. Mennene syntes ikke mye om denne forklaringen; de oppildnet befolkningen og vendte mannsterke tilbake:

«Da tog de våben og gik mod ham og brød gården op om ham. Men han stod på svalegangen sammen med sin søn. De sagde til ham:
Giv din søn hid, at vi kan skænke ham til guderne! – Men han sagde:
– Hvis de er guder, så lad dem sende en gud blant sig for at tage min søn! Hvad skal I bruge ham til?
Og de råbte op og huggede svalegangen ned under dem, og således slog de dem i hjel. Og ingen ved, hvor de lagde dem».

På voldsomt vis gjorde den tallmessig overlegne mengden kort prosess med de forsvarsløse helligmennene. Hl. Theodor nektet å gi etter eller vike. Han måtte gå i døden med sin sønn fordi de var et utskudd, en del av en liten troende menighet i et land som fortsatt satte sin lit til andre makter. De ble offere for de besattes nidkjærhet, likesom Hl. Stefanus, Kirkens første martyr, ble steinet foran den ennå ikke omvendte Paulus’ øyne. Ved sin ydmykhet og sitt nederlag vitner den gamle krigeren om den allmektige Gud, skaper av alt synlig og usynlig, for kraften fullendes i svakhet. Drapet på disse blodvitnene ser ut til å ha gjort et merkelig inntrykk på russerne, og særlig på storfyrsten selv: Valdemar den store lot seg døpe bare få år senere.
Ifølge enkelte kilder skal Olav Tryggvason, Valdemars fostersønn, ha bidratt til omvendelsen av Gardar etter å ha blitt primsignet (blitt katekumen) i Miklagard.

 

Skal vi tro overleveringene, var det væringenes gård som ble valgt som skueplass da fyrsten døpte sitt folk og således vant seg navnet Valdemar den Hellige. På samme sted ble der noen år senere reist en kirke; den såkalte Tiende-kirken (som også nevnes i sitatet ovenfor) ble viet Den allhellige Gudføderskens hensovnelse. Både Hl. Olgas og Hl. Valdemars levninger ble så stedt til hvile i denne store helligdommen.
I Kiev-Huleklosterets fedrenebok paterik) beskriver den lærde biskop Hl. Simon av Vladimir og Suzdal (1226) en viss Leontij som ”the third citizen of the land of Rus” together with the two Varangians, to be crowned by Christ, for whose sake he suffered.”
De to væringene er selvfølgelig Theodor og Johannes. Siden har de to martyrene blitt kalt de første russiske borgere av den himmelske stad. Deres inntreden i den himmelske stad feires den 12. juli og relikviene hviler i Huleklosteret i Kiev.

Reklamer

Saint Tryphon of Petsamo Othodox Mission in Kirkenes, Norway – An Eastern Orthodox Μonastery in Norway

http://easternorthodoxchurch.blogspot.com

EASTERN ORTHODOX CHURCH

Οne day in Kirkenes, Norway – 2013

On 0.00-0.08 & 1.15: The Saint Tryphon Monastery

Kirkenes, Norway

* * *

Saint Tryphon of Petsamo Othodox Mission in Kirkenes, Norway

An Eastern Orthodox Μonastery in Norway

Saint Tryphon Monastery

Hans Væggers vei 5, 9900 Kirkenes, Norway

╰⊰¸¸.•¨*

Telephone Number: (+47) 404 00 304

E-Mail Address: len-husb@online.no

Web Address: http://www.ortodoks.no

Click HERE, HERE & HERE

Source:

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/index.htm

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/ENsite.html

http://home.online.no/~thorosl/Kirkeside/EN/sider/TEMA6/Tema6.html

HOLY NIKOLAI ORTHODOX CHURCH IN NORWAY

Holy Trifon Skita is the first and still the only Orthodox monestary in Norway. «Skita» is a term used for a special form of a monestary. In our situation, the term expresses the size and our status both as part of and working in the Holy Nikolai Church. This limit a total and extensive monestary life in its full form. A «Skita» is a more loosly organized monastic union, often subordinated a major monestary. Holy Trifon Skita is dedicated to Holy Trifon of Petsamo His work amongst the skolté-sami population in the 16th century also included areas which later were organized as a part of Norway. Therefor he has a special relevance to us. In addition, he respresent a direct connection to the great Orthodox monastic tradition as a monk and founder of the Petsamo (Petshenga) Monestary. He built the churches in Boris-Gleb and in Neiden in 1565, the latter is a part of Holy Nikolai Orthodox Church.

Holy Trifon Skita originates in the evironment around the publication «Orthodox Røst» (Orthodox Voice) and Holy Trifon Publishing founded in 1976. Since then it has been a operated as a part of the activites of the Skita. In 1980 Holy Skita Brotherhood was established and located to the lanscape Toten, 1 1/2 hours drive north of Oslo. Here the monastic life were strenghtened and practiced according to the old monastic traditions.In addition the publishing activites were continued. Journals, books and pamphlets were published and lectures produced. The Skita produces candles for ecclesiastical use of reproduction of icons. The property was an old farm consisted of a main building, two guesthouses and a Church.

The Skita is publishing the journal ”Tabor” intended for passing on the monastic culture and visions. We emphasize prayer as a wandering «on the road to the light of Tabor». The hesychastic tradition is the framework which gives us the contemplation sought after when trying to achieve closeness and unity with God.

We do not believe this is limited to an elite, but is aveilable to all through the sacramental mysteries. Noone can achieve anything greater than the unity with Christ in the eucaristic communion. Noone can achieve more of the Spirit of God than what already is given. However, by working with the «inner self», asceticism, through prayer and spiritual consentration, we will be able to use these gifts and grow to reach «aldersmålet for Kristi fylde», as stated by the apostle. Therefor we believe the monastic values and visions also are of interest to those who are «living in the world», that these treasures may enrich and inspire all mankind, «light a fire» and initiate the longing after perfection and holyness through the love of Christ as we all, without exception, are called upon.

As a result of plans for Holy Nikolai Orthodox Church, the property at Toten were sold in the autum of 1999. A new and more appropriate location were found and in Hurdal, also north of the capital Oslo. Here it is possible to visit ut, come and take part in our daily rythm, and for those who stuggle in the busy everyday life. prayer live for a periode in sience

It is possible to visit ut, come and take part in our daily rythm, and for those who stuggle in the busy everyday life. prayer live for a periode in sience.

Mitt første møte med Hl. Paisios av Athos-Hellas (+1994) – Met. Athanasios

https://norwayofmyheart.wordpress.com

NORWAY OF MY HEART

Bryggen-Bergen-Norway.jpg

Mitt første møte med Hl. Paisios av Athos-Hellas (+1994) – Met. Athanasios

Den hellige Dermot av Inchcleraun (Inis Clothrann), Irland (+542) – 10. januar

http://irelandofmyheart.wordpress.com

IRELAND OF MY HEART

lough-ree-hr.jpg

Innsjø Lough Ree, Irland

lough-ree-fishing-boat-co-roscommon-il-rn001

mm_ti_day_4_bg.jpg

240px-Lough_Ree.png

Lake Lough Ree, Irland

data=RfCSdfNZ0LFPrHSm0ublXdzhdrDFhtmHhN1u-gM,xZpoaZ--dISNgkJSrpz7xrluvl0darPHgH1--WW5RNDtPpDctrkZVODIxvVlFVoCuEVuMdLb4mMnLh8DhXOIy67Hj9fvbJ6bPFQekepNRxNbCd2c-is0UB2v0au6vA336UyUIwT7LexzBKAdr4uprDBNFnSK3t_XN0jxhUkmS5O4yOfzmrf4-GbKFgPWEPlAKog9iDt_5QZ9c.png

data=RfCSdfNZ0LFPrHSm0ublXdzhdrDFhtmHhN1u-gM,51dsOfG2lYN5DywXcUbXuSYA6etT8aBz85704Mat7p4H5qOJhYEy4NwizWbRU9_iPPwDbWYvP_1C17DQk6PEsvY0ian2_VQR1V4YOiP-qrfGA2Fp09XVEXd8P94HGjf6iW46BxBwTyrTdObD8CaYH3uXt_W4ae8LnzGRRljDrHrSIkYqW2YaUuP7ESwGdsPXmVCECilRm7qW2.png

images-1.jpg

Castledermot, Irland

1317af15a0b2cc4adef07d0175989b43.jpg

Den hellige Dermot av Inchcleraun (Inis Clothrann), Irland (+542)

Minnedag: 10. januar

Den hellige Dermot (Diarmait, Diarmaid, Diarmuid, Diarmis, Diermit) levde i Irland på 500-tallet. Han skal ha vært av kongelig blod og fra Connacht (eng: Connaught), den vestlige provinsen i Irland. De gamle hagiografene tilskriver ham en fornem genealogi og sporer hans avstamming gjennom syv generasjoner til Daithi, den siste ardri (High king) før den hellige Patrick kom til Irland. Dermed tilhørte Dermot Ui Fiachrach, som hadde sitt navn etter Fiachra, far til Daithi og bror til Noígíallach («Niall av De ni gisler»), irsk High King på 400-tallet. Dermots mor skal ha vært Dediva eller Dediu, barnebarn av Dubthach moccu Lugair, den legendariske representanten for de poetene som gikk over til kristendommen, en kvinne som var gift fire ganger og hadde flere helgener blant sine barn, inkludert de hellige Felim av Kilmore og Daig Maccairill, Dermots halvbrødre.

Senere skal Dermot ha ønsket å grunnlegge et kapell langt fra menneskers tilholdssted, så derfor grunnla han rundt 530 et oratorium på den vakre, men ensomme øya Inis Clothrann (Innis Clothran, Innis-Clotran, Inisclothran, Iniscleraun, Inchcleraun) i Lough Ree i bispedømmet Ardagh (nå bispedømmet Ardagh and Clonmacnoise). Denne øya er rundt en mile lang (1,6 kilometer) og er rundt åtti acres stor (320 mål).

På øya skal det ha blitt bygd syv kirker, og restene av seks av dem kan fortsatt ses, inkludert Teampul Diarmada (St. Diarmaids kirke), hans eget oratorium som måler åtte ganger syv fot. I kristen tid ble øya ofte kalt Inis Diarmuda etter Dermot, og den ble også kalt Inis na Seacht dTeampull, «Øya med de syv kirker», et navn som fortsatt brukes. Øya heter i dag Inse Cloithrinn, men kalles også dessverre noen ganger fremdeles The Quaker’s Island, et navn den fikk etter en kveker som eide den for et århundre siden.

Dermots ry tiltrakk seg snart disipler, blant dem den hellige Kieran av Clonmacnoise (ca 515-ca 549), som Dermot var åndelig veileder og lærer for, og for dem grunnla han et kloster og ble dets abbed. Han assosieres også med den hellige Senan på Scattery Island (Iniscathy). Han var ikke bare en god lærer, men også en fremragende forfatter og poet.

Dermot døde en 10. januar, muligens i 542, og ble gravlagt på øya. Martyrologiet fra Donegal tilskriver ham komposisjonen av Cealtair Dichill, et versifisert litani som påkaller helgenenes beskyttelse, blant dem 52 av irsk opprinnelse. Men ettersom mange av disse levde etter Dermots tid, må vi enten avvise at han var forfatteren eller anta at noen av navnene ble lagt til på et senere tidspunkt. Etter hans død opprettholdt klosterskolen sitt ry i seks hele århundrer, og øya var et valfartssenter før reformasjonen. Hans minnedag er 10. januar, men 18. januar nevnes også. Han kalles også Diarmaid An Naomh eller Dermot the just, Dermot den rettferdige.

Diarmaid (Diarmait, Diarmuid) er et vanlig irsk navn som anglifiseres Dermot eller Derry, eller feilaktig Jeremy, Jeremiah, Jerh, Miah, Jerome, Jarmy, Jerry og Darby. Blant hellige av dette navn er den hellige biskop Dermot av Armagh (d. ca 852), Diarmait mac Fortsett å lese «Den hellige Dermot av Inchcleraun (Inis Clothrann), Irland (+542) – 10. januar»

Χαιρετισμοί στην Αγ. Σουννίβα (St Sunivva) την Ιρλανδή, Μάρτυρα στη Νήσο Selje Νορβηγίας (+10ος αι.) & στην Οσία Εθενία (St Ethenia) της Νήσου Jura των Εβρίδων Νήσων της Σκωτίας (+6ος αι.)

binary-10485-25895.png

i34
Αγία Σουννίβα (St Sunniva) η Ιρλανδή πριγκίπισσα Μάρτυς στην Νήσο Selje Νορβηγίας

Χαιρετισμοί στήν Ἁγ. Σουννίβα (St Sunivva) τήν Ἰρλανδή,
μάρτυρα στήν Νῆσο Selje Νορβηγίας (8/7, †10ος αἰ.)
καί στήν Ὁσία Ἐθενία (St Eithne / Ethenia) τήν ἱδρύτρια καί ἡγουμένη Μονῆς
στή Νῆσο Jura τῶν Ἑβρίδων Νήσων Σκωτίας (26/2 καί 26/5, +6ος αἰ.)

Χαῖρε, ἁγία μάρτυς Σουννίβα
Χαῖρε, ὁσία Ἐθενία τῆς Σκωτίας

Χαῖρε, Σουννίβα ζωγραφιστό χαμόγελο τοῦ
Θεοῦ στήν ἄμμο τῆς Νήσου Selje τῆς Νορβηγίας•

Χαῖρε, Ἐθενία τῶν Ἑβρίδων Νήσων ὅτι ἡ ἀγάπη σου
σάν πολύχρωμος χιτώνας περικλύει τίς ψυχές μας

Χαῖρε, Σουννίβα χρωματιστό λουλούδι τῶν
καταπράσινων fiords τῆς Νορβηγίας•

Χαῖρε, Ἐθενία κρυστάλλινη ἁρμονία
τῶν ροδόφυλλων τοῦ Παραδείσου

Χαίρετε, Σουννίβα καί Ἐθενία
ἀβάντες τῆς Ἰρλανδίας.

Χαίρετε, Ἁγίες Ἐθενία καί Σουννίβα!

Από την Ποιητική Συλλογή

«Ζωγραφίζοντας Φύλλα…»

http://gkiouzelis.blogspot.com

Άβελ-Τάσος Γκιουζέλης

 

 

Hl. Anna vikinger av Holmgard (Novgorod) i Russland fra Sverige (1001-1050)

http://saintsofmyheart.wordpress.com

SAINTS OF MY HEART

Hl. Anna vikinger av Holmgard (Novgorod)

i Russland fra Sverige (1001-1050)

10. Februar & 4. Oktober

Kilde:

http://ortodoks.org/Kirkeside/NO/sider/TEMA13/Tema13I.htm

ORTODOKS

Som en himmelskt lysande stjärna framträdde du från Västern.

Du förunnades antaga den ortodoxa tron och i den frambragte du en välsignad frukt åt det heliga, ryska landet, heliga, rättrogna furstinna Anna.

Du älskade Kristus av allt ditt hjärta och du bevarade hans rättfärdighet och lagar.

Då vi i dag firar ditt allraheligaste minne, mottager vi därför genom dina förböner syndernas förlåtelse.

 

* * *

En middelaldrende nonne ved navnet Anna sovnet hen i Novgorod 10. februar 1050. Da hun gikk bort, hadde hun en rikholdig livshistorie bak seg: Hennes mor var av slavisk kongsætt. Hennes far het Olav ”Skötkonung” Eiriksson (965 – 1022) og var svenskekonge fra 995.

En ettertraktet ungmøy

Omkring år 1000 skal Olav ha latt seg døpe av Hl. Sigfrid, og alt tyder på at den svenske prinsessen fikk en kristen oppdragelse av sin nyomvendte far i Sigtuna.[17] Navnet hennes var opprinnelig Ingegjerd Olavsdatter. Hennes dannelse stod ikke tilbake for hennes høye byrd; hun ble gitt en eksepsjonelt bred utdannelse innen religiøse emner, historie og litteratur.[18] Ifølge Snorres Heimskringla var hun både klok og vakker.
Norskekongen Olav Haraldsson (som vi kjenner som Olav den Hellige) ”syntes ofte det var godt å snakke med sine trofaste menn om Ingegjerd kongsdatter.”[19] Da Olav til sist gjorde sine hoser grønne og (gjennom en beilermann) antydet at han ville be om hennes hånd, forteller sagaen at ”Hun rødmet og svarte langsomt og sindig: ’Jeg har ikke tenkt på hva jeg ville svare på det.’” Man kan bare forestille seg hvorledes hun kjemper for å bevare fatningen.
I maktkampen som ifølge sagaen utviklet seg mellom den herskesyke sveakongen og hans norske navnebroder, ser det ut til at Ingegjerd stilte seg som en megler på Haraldssønnens side idet hun oppfordret faren til å slutte fred med Olav ”Digre”. Snart trolovedes hun med nordmannen for å bli dronning av Norge. Lite visste hun vel da om at hun aldri selv skulle få sitte på den norske trone, hva derimot hennes halvsøster og til og med hennes egen datter i fremtiden skulle gjøre.
Meget motvillig godtar sveakongen Ingegjerds trolovelse. Når Ingegjerd skryter av nordmannen, svarer faren nidskt: ”enda så stor kjærlighet som du har fått til denne digre mannen, så skal du aldri få ham, og ikke han deg heller.”
Etter en tid frir imidlertid den russiske fyrsten Jaroslav den Vise. Jarisleiv (som de norrøne kildene kaller ham) er en kristen Rurik-ætling, sønn av Valdemar den Store som døpte Gardariket og av den nordiskættede Ragned Ragnvaldsdatter. Dette var et parti etter sveakongens hjerte; han tok det ”på Fortsett å lese «Hl. Anna vikinger av Holmgard (Novgorod) i Russland fra Sverige (1001-1050)»

Orthodox Christianity: Norway

http://www.pravoslavie.ru/search/?text=norway

Orthodox Christianity: Norway